Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Tåredryppende avskjed

OK. Det er bare å slenge teposen i koppen eller åpne ei flaske rød vin for den saks skyld og sette seg godt til rette i kosekroken for å lese avslutningen på Lars Saabye Christensens trilogi om de fire gutta fra Frogner, Kim, Ola, Gunnar og Sebastien, som ble innledet av romanen «Beatles» i 1984 og som fortsatte med «Bly»i 1990. For det er å kose seg man skal gjøre med romanen «Bisettelsen»; lese litt, mimre litt, kanskje bli litt melankolsk, gjerne på egne vegne, og ikke minst la seg røre til tårer når Christensen demonstrerer sin unike evne til å slå an fortellerkunstens melodramatiske strenger slik at de vibrerer dypt selv inne i det mest forherdede kritikerhjerte.

For ingen av oss er steiner, er vi vel? Nei, vi er ikke steiner.

Uansett utspiller «Bisettelsen» seg i løpet av en uke i januar 2001. Gutta er blitt femti, og som tittelen antyder går en av dem bort. Til å begynne med vet vi ikke hvem, eller egentlig hva som skjer, men fortellingen åpner med en slags prolog, et postkort fra Kim, før vi får vite at Kim Karlsen den 4. januar 2001 mista hukommelsen. Så blir vi kastet ut i «Magical Mystery Tour», en lang hallusinatorisk reise i Kim Karlsens fortid, fylt av surrealistiske sprang og uklare episoder fortalt av noen som sier seg å ha påtatt seg oppdraget å være hans ledsager og ivareta hans interesser. Vi får abrupte syn og gjensyn med en rekke avgjørende personer fra livet hans, den tidlig døde storesøstera Kaia på skøyter, Gåsen på teologisk seminar, Iris fra Nordmarka (men denne gangen spår hun om fortida), Fred Hansen som druknet, onkel Hubert, farfaren og Rolf Nesch, mora Edith Karlsen og faren Arthur. Denne drømmeaktige, eller kanskje livet-passerer-i-revy-aktige avdelingen av romanen utkrystalliserer seg etter hvert som en bevegelse tilbake til det sommerhuset på Nesodden hvor Kim satt og skrev ned sine erindringer i «Beatles».

Men så, for å si det med Knutsen og Ludvigsen; den som venter han skal få. I bokas andre hoveddel er det som måtte ha vært tungt, masete og til og med jålete i den første delen, erstattet med en melodramatisk tour de force. Her veves passasjer fra Kims erindringer sammen med de tunge telefonene de etterlatte må ta og ta imot etter hovedpersonens død. I de fleste tilfellene ankommer dødsbudskapet i romanaktig pregnante øyeblikk, som både iscenesetter hvem de tre gjenlevende gutta er blitt og bereder leseren til å bli rørt.

Det minst pregnante øyeblikket, for å si det slik, åpner på denne måten og gir et godt inntrykk av Saabye Christensens skrivemåte i den andre halvdelen av «Bisettelsen»:

«Det sitter en mann på ramma på en videregående skole i Oslo. Det er store friminutt, fjerde januar, 2001. Han er kledd i en slitt dongerydress og svarte boots. Håret, med lange streker av grått, er bundet fast i en hestehale som rekker ned halve ryggen. Han er med andre ord forbi sin første ungdom. Onde tunger, og de finnes, sier at bakfra, på en god dag, kan han bli tatt for å være tretti, men forfra ser han alltid ut til å være minst seksti. Han er snart femti. Og slik har han sittet i hvert eneste skolefri de siste atten årene. Han har ikke dårlig mage. Han har ikke katarr. Han har heller ikke prostata. Han skal ikke engang på dass. Han bare sitter her fordi det er det eneste stedet hvor han kan være i fred.»

Dette er Seb like før han mottar dødsbudskapet. Det er enkelt og lett fortalt, litt pratsomt kanskje (man legger merke til innskuddene «med andre ord» og «og de finnes»), men allikevel uten de helt store realistiske detaljene; det er ingen bestemt videregående skole vi får høre om og jakka og støvlene hans er uten ytterligere spesifikasjoner. Det mest påfallende er kanskje den fire ganger anaforisk gjentatte variasjonen over hvorfor han ikke sitter der, før vi får avslørt hvorfor han sitter på toalettet, nemlig for å være i fred. Den litterære stilen vet så å si at dette er et dramatisk øyeblikk før det blir det, og kanskje er det noe av dette som gir romanen dens udiskutable melodramatiske karakter.

Seb reiser seg fra dassen, går den lange veien inn på lærerværelset hvor han mottar dødsbudskapet per telefon, før han vender tilbake til klasserommet hvor han taus ser ut over klassen sin og klipper av seg hestehalen. Til alt overmål viser det seg at en av jentene i klassen i nettopp dette øyeblikket sitter med diktsamlingen «Vinger» i fanget, skrevet av Seb, men gitt ut under navnet Kim Karlsen nesten tretti år tidligere rundt det motkulturelle miljøet i Oslo på den tida.

Det er vel ikke å avsløre for mye at romanen avslutter med en rørende bisettelse preget av denne Frogner-trilogiens milde melankoli og guttaktig sjarmerende humor. Det er slik det skal være. Så kan de kyniske blant oss spørre seg selv om tårer i øynene strengt tatt er et litterært kvalitetskriterium.

Les Dagsavisens intervju med Lars Saabye Christensen i morgendagens avis, og på nett.