Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Samtidslitteraturens kulturelle smerte

Med «Unfun» avslutter Matias Faldbakken et helt særegent litterært prosjekt: Den sterke, institusjonskritiske trilogien «Skandinavisk misantropi»

Jeg vet ikke om det er mulig å forestille seg en misantropi, det vil si en motvilje mot eller forakt for mennesket, som går så langt at den omfatter alt. Ikke uten at den løser seg opp i en monstrøs, formløs og ugjenkjennelig materie. Eller taushet, isolasjon og død.

«Unfun» er den tredje boka i Matias Faldbakkens romantrilogi «Skandinavisk misantropi». Den avslutter et helt særegent litterært prosjekt som stiller spørsmålet om det er mulig for litteraturen å uttrykke en ren negasjon eller en absolutt avvisning av alt menneskelig, inkludert det litterære verket. I likhet med «The Cocka Hola Company» (2001) og «Macht und Rebel» (2002) utspiller «Unfun» seg i en verden der det ikke lenger eksisterer positive verdier.

«The Cocka Hola Company» handlet om et undergrunns pornofilmselskap med kulturkritiske ambisjoner. «Macht und Rebel» kretset rundt to pedofile adbustere med dyp forakt for demokratisk kulturkritikk, mens «Unfun» dreier seg om kretsen rundt det merkelig paret Lucy og Slaktus. Han har ambisjoner om å utvikle et absolutt realistisk dataspill i splattergenren.

Det er Lucy som fører ordet i fortellingen, og etter hvert innser vi at boka først og fremst handler om hennes forsøk på å rive over alle de båndene som binder henne til det livet hun lever. For å få et inntrykk av det mer seriøse temaet i denne boka kan man kaste et blikk på følgende passasje:

«Jeg bryr meg ikke. Jeg har alltid hatt problemer med å si dette rett i ansiktet på folk, men jeg bryr meg ikke. Jeg bryr meg ikke om noen ting, men jeg uttrykker det ikke – jeg er ikke en sånn som ikke bryr seg på en ivrig måte – jeg bare sitter her og bryr meg ikke. Jeg klarer ikke å gjøre noe med at jeg ikke bryr meg. Men jeg gir ikke opp».

Det er enkelt formulert. Den flate, monomane gjentakelsen av fraværet av interesse; «jeg bryr meg ikke...», nærmer seg raskt grensen for å oppheve sine egen påstand; det er noe litt mistenksomt med noen som står og maser om at de ikke bryr seg, men Lucys raske innreflektering av denne muligheten i understrekningen av at hun ikke uttrykker det heller, det vil si det at hun ikke bryr seg, skrur i stedet interesseløsheten enda et hakk videre. Til sist insisterer hun på at mangelen hennes på interesse ikke er interessant i seg selv, noe som er lett å tenke når man står overfor konsekvente uttrykk for en nihilistisk eller dekadent livsfølelse. Lucy er en karakter som får lov til å fastholde at hun lever ut det hun selv kaller en absolutt negasjon.

Det tar for lang tid å presisere de aparte sidene ved denne historien, men Lucys partner er en nevrotisk, intelligent kroppsbygger med seksualvoldelige trekk. Sammen har de sønnene Atal og Vataman, som ifølge Lucy er de to gjenlevende trillingene etter at hun og Slaktus ba legen Pavel ta livet av den tredje like etter fødselen. I løpet av boka blir dataspillet Slaktus er i ferd med å utvikle infisert med et virus, og Slaktus tilter.

Dette får Lucy til å ta den endelige konsekvensen av sin absolutte negativitet. Hun tar livet av alle sine nærmeste, med en syk stresslatter som kjennetegner det afrikanske stammefolket hun kommer fra.

Det er med andre ord ikke så mye oppbyggelig stoff å hente i denne romanen. Og det bidrar til å gjøre Faldbakkens «Skandinavisk misantropi» til en konsekvent trilogi. Disse tre romanene representerer en systematisk nedbygging av dagens liberalistiske, demokratistiske skandinaviske verdier. Politikken er død. Den subversive kritikken er død. Den forsonende ironien er død. Latteren er død. Og den eneste positive drivkraften er hovedpersonenes ureduserbare drift etter seksualvoldelig tilfredsstillelse, kontinuerlig (selv)overskridelse eller voldelig løsrivelse fra enhver mellommenneskelig forbindelse.

Den kunstneriske bragden i Faldbakkens «Skandinavisk misantropi» er kanskje ikke i beherskelsen av romanformen selv, slik man kan si det om Thure Erik Lunds tetralogi om Thomas Olsen Myrbråten, de to første bindene i Karl Ove Knausgårds trilogi om Henrik Vankel, eller Anne Oterholms såkalt hemmelige trilogi med romanene «Tilfeldigvis begjær», «Etter kaffen» og «Sannheten». Bragden består i det paradoksale forholdet at disse romanene til tross for sitt misantropiske og kulturskeptiske budskap allikevel publiseres innenfor den merkverdige institusjonen vi kaller litteratur, med en jublende forakt for den samme institusjonen. Dermed retter Faldbakken fokuset mot selve rammene for den litterære institusjonen, og forvandler forakten til et historisk interessant (skandinavisk) selvhat, eller det man kunne kalle en bejaende litterær masochisme. Det litterære verket presenteres ikke lenger som et velkomponert autonomt estetisk-stilistisk hele, men som en institusjonskritisk handling.

Den kulturelle smerten forbundet med det å leve under den skandinaviske kapitalismens økonomisk-kulturelt selvlegitimerende, altoppslukende, men også selvkonsumerende logikk, har ikke mange gode uttrykk. Faldbakkens skandinaviske misantropi er ett av dem.