Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Elsket og neglisjert

Lars Monsens fortellinger bergtar leserne, men det er nesten ingen som vil skrive om dem. Slik er det med saksprosaens populærlitteratur.

Mens Lars Monsen slurper kaffe og sløyer ørret på NRK, iler vi til bokhandelen for å kjøpe boka hans. «Nordkalotten 365» var fjorårets mestselgende julebok, og fortsatt ligger den på bestselgerlista over generell litteratur, ifølge bransjebladet Bok og Samfunn.

Men den som vil vite hvorfor Monsen er så populær, eller hva bøkene hans handler om, må spørre andre enn anmelderne. Etter intens leting har jeg funnet én – 1 – anmeldelse av boka. Den var i Trønder-Avisa. Dagbladet omtalte riktignok boka, men det var i samleanmeldelse, der den ble turboanmeldt sammen med fjorten andre bøker. Det sier seg selv at anmelderen ikke fikk formidlet mye om bokas innhold.

Men Monsen er ikke den eneste som ikke blir anmeldt. Flere aviser har som mål å anmelde hver eneste norske skjønnlitterære debutant, men det skal mye til for at en sakprosabok blir vurdert. Bestselgerlista er full av eksempler: «Så fort livet kan snu», Jens O. Simensens bok om Dagfinn Enerly, fikk én anmeldelse, Espen Olafsen og Per Arne Dahls «Hva skal vi med stjerner nå?» fikk én anmeldelse, mens Vendela Kirseboms «Vendelas beauty bible» ikke ble anmeldt noen steder. Tallene er basert på søk i de 29 største avisene.

Nå er det ikke slik at all tekst som er presset inn mellom to permer fortjener spalteplass, men fordi avisene neglisjerer den underholdende sakprosaen, forsvinner en mulighet til å si noe vesentlig. Anmeldelsene er et av de få stedene i avisene der det er rom for analyse og refleksjon. Her kan skribenten vurdere et produkt, diskutere hvilke meninger og tanker det formidler og plassere det hele i en sammenheng. Det er nettopp derfor massefenomener som Monsens, Kirseboms eller Olafsens bøker bør anmeldes.

For selv om disse bøkene ikke nødvendigvis er intellektuelt utfordrende, er det nok av spørsmål å stille om dem: Hva slags verdier formidler Kirsebom og hva sier dette om vår tid? Eller: Hvorfor selges det så mange bøker om menn som er blitt utsatt for en alvorlig ulykke? Er det en bølge akkurat nå, eller har det alltid vært slik? Svarene på disse spørsmålene kan være langt mer interessante enn en analyse av en gjennomsnittlig norsk roman.

Men den som gir seg i kast med en analyse av saksprosaens masselitteratur, vil ende opp med mer enn sosiologisk forskningsmateriale. Mye av denne litteraturen inneholder nemlig strømninger og tendenser som – liksom den skjønnlitterære populærlitteraturen – går sine egne veier, har sine egne lover og formidler sine egne verdier.

For brumlebassen Lars Monsen kan lære oss om mer enn meitefiske og kaffekoking. Det var tidlig på 1990-tallet han begynte han å skrive om formålsløs vandring i fjell og skog – loffing kalte han det. Han skulle verken på fjelltopper eller sette rekorder, bare oppleve naturen, ensomheten og endeløsheten. Dette står i sterk kontrast til det resultatorienterte livet de fleste av oss lever, og som stadig brettes ut i mediene som det ideelle. For selv om vi alle kan kjøpe oss fiskestang, grave meitemark la oss inspirere av Monsen en søndag ettermiddag, så er det livet han lever og den tilværelsen han skriver om noe så fundamentalt annerledes at det nesten virker truende. «Morrakaffe i Vestkoia. Utenfor er det ferske spor etter mår og reinsdyr. Inne er det stille, bortsett fra sprakingen i ovnen. Jeg tror jeg blir et døgn til&» skriver han som den største selvfølge. Og det er ikke ferie eller et «hvileår» han skriver om, men hverdagen.

Nesten enda mer påfallende er det at Monsen ikke vil misjonere livsstilen sin, han ser ikke ned på dem som ikke gjør som han, men respekterer fullt ut de som velger familieliv og jobb i byen framfor villmarksliv på heltid. Til sammen blir Monsens asketiske liv, uten familie og uten jobb, en kraftig kritikk av det normale livet som de fleste av oss lever.

På slutten av 1970-tallet viste blant annet Kjartan Fløgstad i analyser av krimlitteratur og amerikansk underholdningsfilm hvilke systemkritiske og vitale tanker disse formidlet. Jeg tror vi kan si mye av det samme om deler av den populære sakprosaen. Men i dag, 30 år senere, er det fremdeles skjønnlitteraturen som er litteraturviternes mest ettertraktede studieobjekt. Sakprosaen får ikke innpass i litteraturhistoriene og den populære sakprosaen er det ingen som vil skrive om. Illustrerende nok finnes det ikke en eneste litteraturvitenskapelig artikkel om Thor Heyerdahl, til tross for at Heyerdahl kanskje er den internasjonalt mest kjente norske forfatteren fra det forrige århundret.

Men får ikke Lars Monsen nok plass i mediene som det er? Kjenner vi ikke Espen Olafsens historie inn og ut fra før, og er ikke folk lei av å lese om Vendela Kirsebom? Jo da, en kan gjerne innvende at disse menneskene og historiene deres forterpes, men da er det den vanlige medieomtalen som bør strammes inn, ikke eventuelle anmeldelser. Selv vil jeg mye heller lese en kvalifisert anmelders tanker om Lars Monsens bøker enn nok et intervju over lesten «Villmarks-Lars tar med journalisten på skogstur».