Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Og sånn går dagene

Konkurransevinnende debutroman fra Nordsjøen drukner i uforståelige detaljer.

Leif Henriksen er en av de to vinnerne av Gyldendals konkurranse om beste norske politiske roman. Der andreplassvinner Izzet Celasin skrev om borgerkrigslignende tilstander i Tyrkia på 1970-tallet, har Henriksen holdt seg til Norge i dag, og lagt romanen sin til en plattform i Nordsjøen. I seg selv et spennende valg, for historier fra oljeindustrien har vi ikke lest for mange av. At akkurat «Fjorten dager i Nordsjøen» kommer til kort, skyldes med andre ord andre ting enn at miljøet i seg selv ikke er verdt en skildring.

Bokas forteller er Leif, som jobber som sikringsleder for et innleid klatrelag, en stilling han selv beskriver som «sikkerhetsansvarlig for alt arbeid i høyden som involverer bruk av tilkomstteknikk». På laget har han vestlendingen Torleif, trønderen Cato og svenske Jenny. Oppgavene deres er å utføre ulike former for vedlikehold og inspeksjon, som regel dinglende i tau høyt oppe i de enorme metallmastene og – veggene som til sammen utgjør en plattform, med havet frådende opptil flere hundre meter under dem.

Overtydelig

Om de da ikke venter. Den mest brukte setningen i «Fjorten dager &» er «vi venter på arbeidstillatelsen». Plattformledelsen virker treg og byråkratisk, mer opptatt av skjemautfylling og skinnsikkerhet enn av arbeidernes egentlige ve og vel, og mens våre helter i det innleide klatrelaget er dyktige, sterke og tvers gjennom hederlige arbeidsfolk, blir deres fast plattformansatte kollegaer oftere enn ikke framstilt som en laverestående gjeng pornofikserte rasister, trege og late med solide «nordsjøtillegg» på magen av all den gode maten de langer innpå.

Det er greit det. Spenning mellom barske helter, byråkratiske sjefer og uforstående menige er et velkjent grep fra krimlitteraturen, og for alt denne fastlandskrabben vet kanskje til og med en realistisk skildring av livet utaskjærs. Problemene oppstår imidlertid når poengene resirkuleres og tværes ut, lenge etter at leseren har oppfattet konflikten. Ja, ledelsen er vanskelig, og ja, de fast ansatte er feite, men poenget blir ikke mer interessant av å repeteres flerfoldige ganger i løpet av de kun 145 sidene i boka.

For teknisk

«Fjorten dager &» følger en kronologisk progresjon, fra dag en til dag fjorten, via de tolv andre. Her skjer lite dramatisk eller uventet, og leseren blir bare i liten grad kjent med menneskene som jobber på plattformen. I stedet beskriver Henriksen, i nitid og teknisk detalj, hva arbeidet går ut på, og hvor og hvordan det gjennomføres: «Jobben vår er å skifte kilelementer til klammerne på conduktorrørene» er en typisk setning, og svært mange av de tekniske glosene blir stående uten forklaring.

Resultatet blir at romanen oppleves mer som en læreboklignende beskrivelse av en arbeidsplass enn som litteratur, «politisk» eller ikke. Gode ansatser til spennende tema, som den erfarne Torleifs tvil på sin egen dyktighet, eller jeg-personen Leifs tanker om hva som gir folk lyst til å vie hele sitt yrkesliv til Nordsjøen, forsvinner i lange utgreiinger om plattformens utseende og tilstand.

Slik romanen står, er det lett å dele Leifs undring over hva som får folk til å velge en karriere i Nordsjøen. Det virker nemlig drepende kjedelig.