Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Holder ord

Utrivelig portrett av kunstneren som ung nerd, briljant og iskald skildring av middelklassefamiliens traumer.

Det er ikke så lett å vite hvordan man skal forholde seg til en forfatter som er så usympatisk selvutleverende i sin prosa. Som når han forteller om hvordan han sammen med sin første kone morer seg med å påpeke andre menneskers «manglende perfeksjon». Eller når han erklærer at han er «rasende» over det voldsomme mediefokuset etter katastrofen i New Orleans, fordi «det forekom meg at det å hjelpe Katarinas ofre var myndighetenes oppgave, ikke min».

En kunne trukket fram flere eksempler, som den barnløse førtiåringen med manglende evne til å ta inn over seg klimaendringene, eller den smarte tenåringen som stort sett betrakter menneskene rundt seg med mild forakt, alle hentet fra Jonathan Franzens nye memoarbok, solid oversatt av Jorunn Carlsen.

Kaldere enn før

Den amerikanske forfatteren ble nærmest kanonisert etter sin fantastiske tredjebok «Korrigeringer» fra 2001, som kritikere gjerne – med rette – liker å karakterisere som en av 2000-tallets beste og mest omtalte amerikanske romaner.

Med sitt grusomt skarpe blikk og lattervekkende tone, foretok han en 600 siders dissekering av de amerikanske middelklasseverdiene, gjennom å fortelle historien om den dysfunksjonelle familien Lambert. Ekkoene av mor og far Lambert, er nokså tydelige i den essayliknende «Mistrivselssonen», som ifølge tittelbladet er en personlig fortelling. Tittelen spiller på mor «regnskap-var-alltid-en-trøst-for-henne» Franzens livsoppgave, den utrettelige jobbingen for å gjøre sitt hus til en «trivselssone», og boken innledes etter morens død idet voksne Jonathan kommer tilbake til Webster Grove for å selge nettopp huset. Senere følger en rekke tilbakeblikk på oppveksten i småbyen i Missouri, i den gylne tiden for amerikansk middelklasse.

Politisk ukorrekt

Franzens små nålestikk av noen skildringer er annerledes og presise, enten de handler om en ung belest nerds oppvekst i et kristent ungdomsmiljø, hans seksuelle oppvåkning, eller om ekteskapsbrudd og fuglekikking, slik som i bokens sjette og siste del.

Han er påfallende velformulert, og kapittelet om unge Jonathans lesning av Bruno Schultz' Knøttene, er verdt boken alene. Likevel trekker han det muligens litt for langt denne gangen. Boken preges i for stor grad av den kalde, nærmest menneskeforaktende tonen, som om forfatteren velger å kokettere med at han kan tillate seg å være politisk ukorrekt, fordi han åpenbart er så mye smartere enn de fleste av oss likevel. Meningene er allerede delte, uansett sørger han for at tittelen holder det den lover.

• Oversatt av Jorunn Carlsen.