Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Årets viktigste bok

Tore Sandbergs bok om den dobbelt drapsdømte Fritz Moens møte med politi, påtalemyndighet og domstol må bli obligatorisk lesing på Politihøgskolen – under parolen: aldri igjen.

Tenk at du vet at du er uskyldig, men dømmes for to drap. To brutale seksualdrap på unge jenter. Som du skulle ha gjort på tross av at du hadde alibi. Til tross for at blodtypen din ikke stemte med drapsmannens. Til tross for at du var lam i den høyre armen. Du kan verken høre eller kommunisere med andre mennesker. Du har ingen familie som kan besøke deg i fengsel i de drøye 18 årene du sitter innesperret. Du har ingen venner.

En mer svimlende tanke er knapt tenkbar. Men slik var nå avdøde Fritz Moens virkelighet.

Systemet som sviktet

Tore Sandberg har skrevet årets viktigste bok. Fordi den har gyldighet i evig tid. Den sjokkerer og forbløffer deg, samtidig som den gjør deg ydmyk og skamfull overfor en mann du aldri har møtt, Fritz Moen. Dette er historien om et system som sviktet en av sine svakeste i nesten alle fasene av hans liv. Om tyskerungen mora ikke ville vite av. Om den døve tenåringen som ikke fikk skolegang. Om den unge, ressurssvake mannen som ble den perfekte syndebukk når storsamfunnet skrek på oppreisning etter mordet på de unge studinene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.

Det er ingen velskrevet bok, og det er ikke gjort forsøk på å forføre med forenkling eller dramatisering av stoffet. Forfatteren, som dekket saken for NRK på 70-tallet, setter sitt personlige, engasjerte preg på teksten. Selvsagt – dette er også hans kamp, følelser og historie. Sandberg bruker noe plass på Fritz Moens liv før drapene, om skjebnen hans, mens de tøffe årene i fengsel blir i liten grad dvelt ved. Sandbergs – for en dokumentar – uvanlig tydelige fortellerstemme, overskygger likevel ikke på noen måte kjernen i boka: etterforskningen av to av etterkrigstidens mest omtalte drap. Han bygger sin sak på nøktern fakta: politirapporter, utdrag fra avhør, sitater fra aviser og egne intervjuer med vitner. Det er mye informasjon, og ikke minst varianter av den samme informasjonen, mange detaljer, og det er en utfordring å følge med for leseren. Og her kunne forlaget gjort mye for å underlette forståelsen og oversikten ved å utstyre boka med tegninger, foto og kart over åstedene. Men det er gjennom pinlig nøyaktighet og våkenhet at Sandberg plukker fra hverandre de to sakene mot Fritz Moen og avkler politi og påtalemyndighets rekke med selvmotsigelser, manipulasjoner og brudd på politietikken.

Sjokkerende lesing

Det er sjokkerende lesing. Hva som skjedde i avhørene av Fritz Moen er helt avgjørende for saken. Sandberg avdekker på side etter side hvordan politiet i Trondheim dels «lærte» Moen hva som skjedde på åstedene og dels truet en tilståelse ut av den døve mannen, som hadde helt andre begreper om «tilståelse» og «sannhet» enn hørende. Hans «lærte» versjon ble gjentatt i retten og oppfattet som en tilståelse, men samtidig sa Moen at han var uskyldig. Den logiske bristen burde noen brydd seg om. Samtidig er det vanskelig å sikkert vite hva som skjedde i avhørene, men faktaene frustrerer mer: Politiet endret plutselig tidspunktet for det første mordet (ett år i forveien) slik at Fritz Moen likevel ikke hadde alibi. De sådde tvil om det eneste tekniske funn som måtte frikjent Fritz Moen, sæd med blodtype A. Og 30 år etter rettssakene, framstiller en pensjonert politimann bevis som ville hatt mye å si for Fritz Moens forsvar.

Tvilen kom aldri tiltalte til gode. Isteden ble bevis, dokumenter og sentrale vitneuttalelser manipulert eller unndratt slik at Fritz Moen skulle bli dømt for drap. Dette oppleves som bevist i Tore Sandbergs bok, et standardverk om rettsstaten Norges skitneste øyeblikk. Aldri har en bok hatt en mer presis tittel.