Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /
Starten på noe stort
En lysende, mørk fortelling som setter en knallhøy standard for Tillers varslede romantrilogi.
Bøker
Annette Orre
Annette Orre Journalist i kulturavdelingen
Hverdagslivets krigføring
Carl Frode Tiller (37) har plassert seg solid på parnasset etter bare to kritikerroste romaner. Med høstens «Innsirkling» befester han stillingen, og antyder at et storprosjekt er under oppseiling.
Samtidig som bokens første jeg-forteller Jon, oppdager den avgrunnsdype forskjellen mellom sitt eget selvbilde og de to bandkollegenes oppfatning av han, setter forfatteren elegant anslaget for en roman som nettopp sirkler rundt temaer som ulike virkelighetssyn som kolliderer med hverandre, og sannheter som kanskje ikke er helt sanne likevel.
Hukommelsestap
Jeg-stemmen i romanen innehas etter tur av ungdomskjæresten Silje, den tidligere kompisen Jon, og stefaren Arvid, som alle skriver brev til hukommelsesløse David for å hjelpe ham å huske hvem han er. Samtidig hender det at også disse tre glemmer David til fordel for seg selv, i alle fall vet man når man har fullført, mye mer om dem enn om hovedpersonen som forfatteren har varslet at han vil fortsette å «innsirkle» i ytterligere to bøker.
Ved å gjøre nettopp dette, utfordrer Tiller både «sannheten» i sin egen fortelling, samtidig som han gradvis svekker vår tillit til de tre fortellerne, gjennom å antyde at deres motiver og deres forutinntatthet gjør dem upålitelige, selv når de tror de forteller sannheten.
Men boken fungere samtidig sterkt på andre plan, for eksempel som et solid stykke realistisk litteratur fra et norsk småsted, der kultur, klasse og annerledeshet, samt ungdom og seksualitet diskuteres gjennom historiene om tre ulike mødre og deres barn. Tillers skildringer av de dype sprekkene i familiens lune arne, avmakten blant dem som skader sine nærmeste med ord fordi de vet at de kan, og deretter skammer seg over det etterpå, er uhyggelig gode.
Hverdagsdramatikk
Det er et intenst driv i Tillers diktning. Små, ofte gjenkjennelige scener som kunne vært fra alles liv, blir stor dramatikk under hans penn. Er det hverdagsliv han skriver om, eller er figurene hans faktisk på bristepunktet, spør man seg underveis. Å gjøre det med en så tilsynelatende enkel og tilforlatelig måte, vitner om et betydelig fortellertalent.
Riktig nok er det ting en kan pirke på her, som at de tre brevskriverne er påfallende like, rent språklig, eller at historien om den siste av dem åpenbart ikke like sterk som de to første, men det er langt fra store nok til å svekke mine nå skyhøye forventninger til Tillers neste bok.
8
