Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Lindell i toppform

Unni Lindell har skrevet en av sine beste spenningsbøker. Foto: Scanpix

Unni Lindell har med «Honningfellen» skrevet en av sine beste spenningsromaner.

Hun klarer å veve sammen to tilsynelatende uavhengige historier og by på en overraskende avslutning som får alle brikker til å falle på plass. Hun holder også et høyt spenningsnivå gjennom det meste av boka, kombinert med en fortettet, uhyggesvanger atmosfære.

Den ganske sære politiførstebetjent Cato Isaksen har fått en ny kollega å bryne seg på etter han kommer tilbake på jobb etter seks ukers sykefravær. Lindell har innført et kvinnelig og provoserende selvsikkert kvinnelig medlem av staben. Et godt trekk, det gir forfatteren mulighet til å gjøre Cato Isaksen litt tydeligere. I tillegg bidrar det til å skape en mer spent atmosfære i politietaten. Litt bonus for leseren.

Gutt forsvinner

Selve tematikken er ikke spesielt original. En liten gutt forsvinner på vei til skolen et sted på Høvik. Lindell har denne gangen lagt historien til hjemlige og kjente trakter.

Den siste som så ham i live var den gamle damen Vera Mattson, en isolert og tverr gammel kvinne som raser over de masete ungene som stadig tar veien gjennom hagen hennes.

Kort tid etter denne forsvinningen blir en latvisk kvinne, Elna Druzika, som arbeider på et cateringkjøkken på Alnabru, funnet drept. Hun er blitt kjørt ned av en bil, men har blåmerker på kroppen som viser at hun må ha vært utsatt for vold før hun ble drept.

Isaksen forstår at det kanskje kan være en sammenheng mellom de to sakene – den forsvunne lille gutten og den drepte latviske kvinnen. En ung sjåfør som kjører stredets isbil, og som var Elnas kjæreste dukker opp i bildet. Han kjørte isbilen i distriktet akkurat den uka den lille gutten forsvant.

Han har en einstøing av en bror, som har sans for småjenter. Begge skal etter hvert komme til å spille sentrale roller i opprullingen av historien.

Ensomme menn

Verken tverre, gamle isolerte kvinner eller ensomme menn med pedofile tendenser er helt ukjente temaer i norske underholdningsromaner. Men Lindell klarerer altså det kunststykke å gjøre dette til en sterk fortelling med mange originale iakttakelser og fine detaljer.

Unni Lindell viser både skarp psykologisk sans og evne til å skrive fram troverdige figurer, som ikke bare blir konvensjonelle pappfigurer.

Det skal imidlertid ikke underslås at Lindell også denne gangen kan bli kjedelig konvensjonell i mange av sine beskrivelser. «Honningfellen» glitrer ikke av overraskende språkøvelser eller original språklig billedbruk.

Det er oppbyggingen av spenningen og den elegante måten Lindell har skrudd sammen den kompliserte historien på som gir henne stjerne i boka denne gangen. «Honningfellen» er en intelligent og elegant sammenskrudd underholdning.