Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /
En ærlig reise
Mye bedre enn sjefens memoarer.
BOK
Madeleine Albright
«Min lange reise»
N.W. Damm & søn
Jeg må medgi at jeg stønnet da jeg fikk denne boken på pulten. 650 sider med memoarer fra en amerikansk utenriksminister bare uker etter at Bill Clintons 950 sider kom på norsk. Men stønnene ble til overraskelse. USAs forrige utenriksminister danker ut sjefen sin med god margin som memoarforfatter. Dette er rett og slett medrivende lesning.
Der Bill Clintons «Mitt liv» oppleves flat kjedelig og til tider pinlig selvrettferdiggjørende skriver Madeleine Albrights forfriskende ærlig og personlig. Sammenlikn for eksempel beskrivelsene av det siste toppmøtet over Midtøsten: Mens Bill Clinton gjennomgående omtaler de to partene som «patriotiske intelligente og hardt arbeidende» konstaterer heller Albright at «hvis kvinnelige ledere hadde oppført seg slik Arafat og Barak gjorde på Camp David ville det ha blitt karakterisert som utslag av overgangsalderen.»
Den samme ærligheten preger også de mer personlige delene av selvbiografien. Mennesker flest lengter etter anerkjennelse og trygghet. Madeleine Albright legger ikke skjul på at dette også gjelder en amerikansk utenriksminister. Hun forteller hvordan selvtilliten forsvant da ektemannen forlot henne for en yngre og penere dame da hun var 45. Hvor redd hun var for å dumme seg ut før jobbintervjuet til utenriksministerjobben. Og hvordan hun lot kritikk gå inn på seg også da hun var landets nest mektigste person (Albright gikk under navnet «Halfbright» hos enkelte mannlige kommentatorer i begynnelsen).
Det er kanskje ikke rart at Albrights memoarer er mer spennende å lese enn Clintons: Selv om hun ikke ble president er den personlige biografien hennes langt mer uvanlig enn sjefens. Hun kom til USA som flyktning fra Tsjekkoslovakia med en far som var ledende dissident. Selv om hun tok doktorgrad i statsvitenskap tok ikke karrieren fart før hun var 45 år og nyskilt. Da ble hun både FN-ambassadør og til slutt USAs første kvinnelige utenriksminister.
Albright skriver fyldig om alle fasene av livet sitt. Det betyr også at boken godt kunne vært et par hundre sider kortere uten at det hadde gjort noe. Men det er lov å hoppe over et femtitall sider her og der når en leser en politisk selvbiografi. Hvis en bare er oppmerksom på at en kan miste godbiter som fotnoten på side 376 Albrights huskelapp for 28.januar 1998:
1) Ring senator Helms 2) Ring kong Hussein 3) Ring utenriksminister Moussa 4) Ring flere i Kongressen 5) Forbered Kina-møtet 6) Kjøp fettfri yoghurt.
8
