ROMAN
Thorvald Steen
«Det usynlige biblioteket»
Forlaget Oktober
Forfatteren velger også denne gang fra øverste, historiske hylle. I sin ferske roman «Det usynlige biblioteket» opptrer en svak og forfyllet Aleksander den store og en ganske arrogant og litt grinete Aristoteles.
Vel, det er slik den kvinnelige kokken Phyllis ser dem, hun som har fått i oppdrag å skrive ned alt hun husker om Aleksanders siste dager. I romanens rammeverk ligger han på sotteseng, lammet fra halsen og ned, og ute av stand til å tale. Han er blitt forgiftet, noen har helt stryknin i vinen hans, og den skyldige skal dø. Og hvem er den opplagte morder, om ikke hans kokk og tidligere elskerinne, Phyllis fra Makedonia, oppvokst i samme by som Aleksander og enke etter en av hans dyktigste offiserer. Nå skriver hun ned alt hun husker, og så lenge hun skriver får hun leve.
Thorvald Steen bruker nok en gang en av historiens store hærførere for å si noe om menneskets grunnvilkår, om makt og brutalitet, om begjær og lidenskap og menneskelig skrøpelighet. Og han klarer å fange det inn i en stram og elegant ramme, han rasjonerer med språket og situasjonsbeskrivelsene uten at det blir tørt eller oppleves overfladisk. Detaljene er der likevel i rikt monn og fargelegger og gir atmosfære til fortellingen, som er lagt til byen Babylon med de hengende hager.
I tilbakeblikk fylles det på med utdrag fra Aleksander den stores liv og mange erobringer, om utslitte krigere som har vært i felten i opp til ti år, om krigens grusomhet og menneskers lidelser. Men her fortelles også om kokken Phyllis og hennes hengivne, blinde forelskelse i Aleksander, om romantiske turer i mørklagte gater i Babylon, og om den lese- og skrivekyndige Phyllis og hennes fascinasjon for biblioteket i kongepalasset. I Steens roman spiller også det synlige biblioteket en sentral rolle.
Men det er det usynlige som er Steens anliggende, de menneskelige svakheter og lidelser, det uglamorøse som aldri får plass i historiebøkene. Denne gangen byr forfatteren i tillegg på en overraskelse, han innlemmer litt av sin personlige historie i den store historien. Som om han ønsker å knyte sammen to tydelige spor i sitt eget forfatterskap, det biografiske og det historiske. Plutselig dukker den unge Thorvald opp, han som er født i en vinteridrettsnasjon og må lære å gå og hoppe på ski. Av sin far, slik den unge Aleksander lærte å ri og behandle hester av sin far. Motet og dristigheten som hører ungdommen til, og senere skrøpeligheten og avmakten som kan overfalle hvem som helst av oss, hærfører eller ikke.
En ikke uforståelig blanding, eller innblanding. Selv om dette grepet fra Thorvald Steens side umiddelbart virker litt underlig. Men så kan man trekke på skuldrene og tenke, ja, hvorfor ikke by på seg selv. Thorvald Steen er ingen reddhare, fra historiens mørkeste kroker henter han fram en av de mest myteomspunne helter og viser ham fram som fyllebøtte og hjelpeløs og lammet på vei til dødsriket i en alder av 33 år. Forfatteren har støttet seg på et stort materiale, som han redegjør for i slutten av romanen. Lite kan dokumenteres med sikkerhet, og Aleksander den stores død er omgitt av gjetninger og påstander. Hans grav er aldri funnet.
Thorvald Steen viser enda en gang at han evner den vanskelige balansegangen å binde det storslått historiske sammen med det intimt menneskelige. Han dikter kreativt og innfallsrikt, uten å tvære ut situasjoner eller innfall. De presise formuleringene og karakteristikkene av mennesker og landskap bidrar til den tette atmosfæren og drivet i fortellingen.