ROMAN
László Krasznahorkai
«Satantango»
Cappelen Damm
Romanen kan beskrives som en dystopisk visjon eller en nattsvart komedie, eller kanskje en blanding av begge.
Som leser føler man etter kort tid et sterkt behov for å trekke på seg gummistøvlene og hente fram paraplyen. I «Satantango» faller det et evig grått regn over hver eneste romanside, og det lite tiltalende, delvis suspekte persongalleriet som befolker sidene, er henvist til å vasse rundt i søla.
László Krasznahorkais litterære habilitet er likevel overbevisende til stede i hver eneste lange. elegante setning, og i de hemmelighetsfulle og tidvis gåtefulle scenariene som utspilles i romanen. Handlingen er lagt til en forlatt liten landsby, eller et kollektivbruk, som i romanen omtales som «feltet». Ingen tidsangivelse, men mye tyder på at det hele utspilles under kommunistiden i Ungarn. Romanen kom ut første gang i 1985, og ble filmatisert av landsmannen Bela Tarr i 1994, som en over sju timer lang filmversjon som ble presentert på filmfestivalen i Berlin til overdådige kritikker.
Stedet i romanen, eller feltet, har sett sine beste dager, bygninger og hus og redskaper er preget av sterkt forfall. Det er også de få forhutlede personen som fortsatt holder stand på stedet. Det gjelder kroverten, den fordrukne doktoren som spionerer på alle fra sin lenestol, de to søstrene som driver prostitusjon i en nedlagt mølle eller den halte Futaki, som våkner en morgen og hører klokkeklang, underlig nok ettersom nærmeste kapell ligger fire kilometer unna, og klokka der forlengst er borte.
Disse menneskene våkner til et slags febrilt liv da de får høre at Irimias og hans følgesvenn Petrina er på vei til «feltet», to mennesker som alle trodde var døde, men som altså på mystisk vis er gjenoppstått og nå er sett gående på veien. Nyheten vekker både frykt og håp, det er opplagt at denne Irimias har en slags profetstatus, en evne til å forføre eller manipulere mennesker og omgivelser. Han klarer da også å fyre opp under muligheten for at de alle kan få et nytt og bedre liv, de må bare kaste fra seg det gamle og gi seg avsted til det store Almássy-godset, som nå ligger øde og forlatt. Der skal de sette i gang et stort, nytt prosjekt.
Atmosfæren i Laszlo Krasznahorkais roman fører tanken både til Kafkas roman «Slottet» og til Becketts figurer, særlig til «Mens vi venter på Godot». Håp tennes og slukkes, bitterhet, raseri og hjelpeløshet veksler uten at det trekkes noen konklusjoner eller avslutninger. Typisk nok leder ingen tråder hverken til lykkelige eller dramatiske avslutninger, ingen får vite hvordan «det går» med Irimias eller Petrina eller noen av de andre skikkelsnee i romanen, de løser seg opp, forsvinner inn i en bygning eller gående på en vei mot en uviss skjebne.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
László Krasznahorkai innhyller ikke sine karakterer i sympati eller ømhet, tvertimot står de alle fram som krakilske og kranglevorne, innsunket i håpløhet og bitterhet, snare til å kaste seg over hverandre med beskyldninger og raseri. Men plutselig og uventet kan forfatteren bringe inn glimt av noe overjordisk og religiøst, som den mystiske klokkelangen eller fru Halics opplevelse av «en hærskare av himmelske sommerfugler i gilde farger svermende uventet i lufta over dem». Hun kunne også tydelig høre «milde toner av englemusikk». Ellers er det ikke mye mildhet i denne romanen, der man under lesningen hele veien føler seg utsatt for et slags diabolsk flir, fra en forfatter som ikke er ute etter å klø sin leser kjærlig på ryggen, men heller vil gi ham en skikkelig støkk. En påminnelse om hvor brutalt livet kan være.
«Satantango» imponerer, sin dysterhet til tross, både gjennom sin nesten «ugjennomtrengelige», intrikate oppbygging og gjennom sin stilistiske eleganse.