Bokåret 2008: Opprykk, nedrykk og inntrykk

Årets folkefiender

Dag Solstad og Stig Sæterbakken

To sterke menn som begge fikk kjenne på kroppen hvordan det er å stå alene mot røkla, eller som Sæterbakken omtalte det: «Den rettroende kultureliten som marsjerer i takt». Rett eller galt, begge sørger i alle fall for kjærkommen debatt om viktige spørsmål.

Årets opprykk

Gunnhild Øyehaug: «Vente, blinke»

Med denne lekne, skarpe og empatiske boka skrev Øyehaug seg opp til sitt brede gjennombrudd med Bragenominasjon, avisforsider og Bokklubb-hovedbok. En bred, kompleks og inkluderende roman som diskuterer hva det egentlig innebærer å være seg selv.

Årets nedrykk

Gert Nygårdshaug: «Fortellernes marked»

Folkets favoritt eller ikke, årets nidskrift mot kristendommen, pakket inn i en monoton fortelling om en konspirasjonsteori som først og fremst virker utdatert, er langt fra Nygårdshaug på sitt beste. Men kjenner vi forfatteren rett, kommer han sterkere tilbake.

Årets mor-far-barn

Åsa Lindeborg: «Meg eier ingen»

Først fikk hun svenskene til å gråte av denne kjærlighetserklæringen til sin alkoholiserte far, deretter gråt vi nordmenn. Lindeborg beviser at oppvekstskildringen på ingen måte er en uttømt sjanger, så lenge det gjøres så bra som dette.

Årets mørkeste

Cormac McCarthy: «Veien»

Dyster og urovekkende – for ikke å si direkte skremmende – er denne svarte framtidsfabelen til amerikanske Cormac McCarthy. Dette er verden etter katastrofen, skildret i et glitrende, stramt språk. Ikke les den på senga. Hent den fram i dagslys.

Årets skjulte skatt

Mircèa Cartarescu: «Orbitor, venstre vinge»

En fest av en leseropplevelse som strekker seg fra Bucuresti til Brooklyn og Belaggio, og tilbake igjen. Den rommer vitenskap og virkelighetsflukt, religion, estetikk og menneskers relasjoner, den har blitt sammenlignet med både Joyces «Ulysses» og Prousts «På sporet av den tapte tid». Og den er egentlig helt umulig å beskrive.

Årets minst navlebeskuende

Sara Johnsen: «White Man»

Det skrives veldig mye på norsk om små mennesker i små rom. Sara Johnsen derimot, beviser at det er mulig å skape rasende god litteratur som både tar for seg de helt nære, og de virkelig store forholdene i verden vi lever i. En dirrende spenningsroman om maktforhold, mellom kvinne og mann, foreldre og barn, nord og sør, oss og dem.

Årets Per Petterson

Per Petterson: «Jeg forbanner tidens elv»

Den ujålete Petterson viser at verdensberømmelsen var fortjent med et nytt stykke prosa av en moden mester. Arvid Jansen er tilbake, han er blitt 37 år og skal skilles. Mora har fått en kreftdiagnose og drar til Danmark. Fortettet spenning, mørke undertoner, forvirring, sorg og besk humor.

Årets dyneløft

Lars Norén: «En dramatikers dagbok»

Glem Mias pinlige pikanterier og det faktum at norske medier for n-te gang tok fram krigstypene for å melde at en død, kjent, norsk samfunnsstøtte hadde ligget med andre enn kona si. Les den svenske dramatikeren Lars Norèns bokbombe i stedet! «Ska jag publicera det här? Hur många vänner kommer jag att ha kvar då?» spør han selv i boka, som er full av blodige karaktermord på kolleger, skuespillere, journalister – ja, størstedelen av nabolandets kulturliv.

Årets comeback

Paal-Helge Haugen: «Kvartett»

Etter 16 år dukker den eminente lyrikeren Paal-Helge Haugen opp med fire diktsamlinger i en skreddersydd plastpose! «G's bok», «Dantes oske», «Passasje» og «Visum» er alle utstyrt i sober fargeskala, og innholdet er naturligvis av edleste merke. Som en god konjakk må bøkene nytes i små munnfuller. Intet håp om beruselse, her er det snakk om skjerpelse.

Årets ned som en skinnfell

Lars Saabye Christensen: «Bisettelsen»

Historien om en varslet braksuksess, som endte i stillhet. Det må være år siden en roman har fått like mye forhåndsomtale som tredje og siste bindet i trilogien om gutta fra «Beatles». Siden kom det så mange andre bøker. Kanskje hadde vi ventet for lenge og for intenst. Forventningene lot seg ikke oppfylle.

Årets trøst for gråhårede

Doris Lessing: «Bestemødrene og andre noveller»

Doris Lessing er 87 år gammel, og skriver om kjærlighet og begjær hos middelaldrende kvinner. I dette tilfellet om to venninner som har to sønner. Hver av sønnene innleder et forhold til hver av venninnene! Men sønnene får kjærester på egen alder, og det hele blir etter hvert svært innfløkt og lite lystelig.

Årets overdrivelse

Kontorroman-«trenden»

«Nå kommer kontorromanene» ble det hevdet i presseskriv og overskrifter. Så kom det to, en norsk og en amerikansk: A.S. Hermansens «Vikariatet» og Joshua Ferris' «Så kom vi til slutten». Ikke akkurat noen flodbølge, med andre ord. Men for all del, de er fine begge to.

Årets hakeslepp

Nobelprisen til Jean-Marie Gustave Le Clézio

Stillheten etter bekjentgjørelsen var øredøvende. «Eh... hvem sa du? Le Clézio? Er ikke han utgått på dato?» Nei da, sa Svenska Akademien. Le Clézio er framtidens mann, en forfatter med visjoner, som har fokus på miljøet, og som fører et poetisk, sensuelt språk.

Årets dårlige samvittighet

1000-siders-romanene

Bøker som Jonathan Littells «De velvillige», Sigmund Jensens «Tiberiusklippen» og Gregory Roberts «Shantaram» gir deg vond rygg hvis du har dem i veska, og senebetennelse hvis du prøver å lese dem på senga. Alle tre er visst virkelig gode, men vi kjenner ingen som har greid å komme seg gjennom alle. Hvorfor kunne de ikke bare ha skrevet littegrann kortere?

Årets klassiker

Montaigne: «Essays Tredje bok»

Michel de Montaigne (1533-1592), en snart 500 år gammel fransk herre, kan fortsatt leses med utbytte. Hans originale refleksjoner er misunnelsesverdig velformulerte og duggfriske. Med denne tredje boka finnes nå samtlige 1500 sider med essays i norsk oversettelse. For første gang på 400 år!

Årets mest moteriktige

Nikolaj Frobenius: «Jeg skal vise dere frykten»

Kidsa digger vampyrer, blodet renner over TV-skjermer og kinolerret og designerne vil kle oss i gotiske gevanter. Hva er da mer i tida enn en roman som i tillegg til å handle om skrekklitteraturens gudfar Edgar Allen Poe, også viderefører den Poe-ske estetikken på mesterlig vis?

Årets årets

Ingar Sletten Kolloen: «Snåsamannen»

Årets bokbombe, årets salgssuksess, årets eldste hovedperson, årets mest folkekjære: Ingar Sletten Kolloens «Snåsamannen» tok innersvingen på alle. Historien om Joralf Gjerstad, medmennesket med de varme hendene og de spesielle evnene, slo knockout på alle høstens romanfigurer, og går sannsynligvis over 100.000 solgte eksemplarer før julestria er over.