Bjørnstad om det umistelige

I den ferske romanen som utkommer fra Aschehoug i dag, skriver Bjørnstad om det å miste et barn.

Innledningsvis i romanen lærer vi et fraskilt par å kjenne. De strever i sine liv. Mor bor i Sandnessjøen. Far, bosatt i Oslo, har hovedomsorgen for datteren og han er sterkt preget av det faktum at datteren mobbes på skolen.

Vondt går til utålelig når far og datter legger ut på reise. På den strabasiøse flyreisen nordover til mor, ender det fatalt. Datteren dør i en ulykke.

Om inspirasjonen sier Bjørnstad:

- Som forfatter må man spørre seg: hvorfor skal du kreve folks tid og oppmerksomhet? Jeg er selv pappa, og noe av det jeg tenker mest på er hvor sårbare man er som forelder. Da må jeg nesten skrive om det, det opptar meg så veldig, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det, slår Bjørnstad fast.

Ikke biografisk

Forfatteren bak bøker som «Oda», «Villa Europa» og «Til musikken» sier imidlertid at han slett ikke føler seg fristet til å skrive selvutleverende, selv om dette synes å være en trend i tida.

- Tvert imot synes jeg forfattere har en plikt til ikke å skade eller såre andre personer med å skrive for «nær» litteratur. Det vil ofte være en følge dersom man skriver om seg selv og de som omgir deg. Men når det er sagt: Min nye bok står meg absolutt nær personlig i den forstand at dette er noe alle foreldre kjenner på.

Han sier videre at boken kan leses som to parallelle fortellinger. Han har lagt ned mye arbeid i å beskrive livet til den lille familien også før den fatale flyreisen finner sted. Det handler ikke bare om å miste et barn, men også om å stå i sine liv når det er som mest strevsomt.

- Vi er så utrolig engasjerte i våre barn. Når Aslak finner ut at datteren blir mobbet, står han bak lyktestolper utenfor skolen for å følge med. Det er ingenting som får fram et så enormt engasjement som når noe eller noen truer våre barn.

Han legger til: - Da kan også tanker om hevn og gjengjeldelse melde seg. For Aslak blir nesten besatt av tanker om mobberen og ulykkespiloten.

- Finnes det vei til forsoning?

- Jeg tror det, men det kan være svært vanskelig. Sorgen kan være som et rovdyr.

Ikke håpløst

Bjørnstad sier at selv om boken kanskje virker dyster, så er den også tuftet på et slags håp.

- Vi mennesker er rett og slett prisgitt håp og tro. Det er det som har holdt oss oppe igjennom all slags motgang i uminnelige tider.

Forfatteren beskriver det som en sjokkerende opplevelse å skrive «Verdens ende». Temaene var så såre.

- Jeg strever fortsatt med å forstå fullt ut at jeg virkelig har skrevet denne boken. Men det ligger altså noe der som er så dypt og så menneskelig, noe som ikke ville slippe.

I teksten om den lille familien brøt det seg også fram noe som handler om noe større enn det nære: Måten vi organiserer livene våre på i dag.

- Hvorfor har vi det så travelt, hvorfor tvinger vi oss videre nesten uansett hva som står på spill? Kan vi ikke stoppe opp og la flyene stå i dårlig vær?

Bjørnstad fortsetter: - Jeg føler at vi i dag lever langt fra idealet, og at det i stor grad er ungene som lider. For hviler det nesten ikke en slags melankoli over det norske familielivet i dag, preget av familier i oppløsning, travelhet og sprengte timeplaner?

- Litteraturen har en mulighet til å vise oss noe den politiske debatten ikke klarer. Det er unikt med kunsten, den beveger oss og kan si oss noe om hva slags sykdommer vi har som samfunn, sier Ketil Bjørnstad. (NTB)