Kultur

Bittersøt tegnet sommeridyll

To svært veltegnede og godt fortalte tegneserier – en norsk og en canadisk – fanger på en prikk den skjøre, usikre tida midt mellom barn, ungdom og voksen.

Tegneserie

Magnhild Winsnes

«Hysj»

Aschehoug

Tegneserie

Jillian Tamaki og Mariko Tamaki

«Den sommeren»

Oversatt av A. Audhild Solberg

Cappelen Damm

«Sommeren da alt forandrer seg», står det bak på omslaget av Magnhild Winsnes debuttegneserie «Hysj». «Denne sommeren er ikke som alle andre», står det på de canadiske kusinene Jillian og Mariko Tamakis kusinenes «Den sommeren». Scenen er med andre ord satt, i to tegneserier som selv om de forteller litt ulike historier, har så mye til felles at det gir god mening å anmelde dem sammen.

Hovedpersonene er i begge tilfeller to jenter som er ferievenner. Den ene jenta er allerede på plass, handlingen starter med at den andre ankommer sommerferiestedet i bil. I begge tilfellene kjenner jentene hverandre godt fra tidligere somre, men er litt i utakt i utviklingen, fysisk og psykisk.

Magnhild Winsnes «Hysj» følger Hanna. Hun skal være alene på ferie med onkel, tante og kusine Siv. I fjor fisket de krabber, badet, fanget insekter og lekte en slags indianerlek. Hanna gleder seg til å gjøre nøyaktig det samme i år. Men Siv er merkelig uinteressert. Hun vil heller henge med de større jentene, med storesøstera og hennes venninne. Store-søstera er kjempeforelska i Sindre, som er tøff og kjekk og til og med kan kjøre bil. I stedet for å fiske krabber vil Siv til campingen, der storesøster og Sindre og gjengen henger og er kule. Det er hemmelig, for de voksne liker ikke Sindre. Hannas problem er bare at det er så veldig vanskelig å holde på hemmeligheter ... særlig når de handler om noe ulovlig, og alvorlige ting skjer. Det hele ender trist, med en ulykke. Barndommens uskyld er over. Hanna drar hjem.

«Hysj» er en virkelig lekker bok. Dust rosa omslag, god papirkvalitet, rikelig med luft og rom slik at Magnhild Winsnes’ uttrykksfulle fargetegninger får komme til sin fulle rett gjennom hele boka. Dialogen er holdt til et minimum, det er bildene som bærer fortellingen.

Tegneserieromanene «Den sommeren».

Tegneserieromanen «Den sommeren».

Ta åpningsscenen: Siv ser Hannas bil ankomme fra skjulestedet sitt i skogen. Jentene hilser hverandre med et ul – AAAAAAAAOOOoooo – men bruker mange sider på å nærme seg hverandre. Vi observerer Hanna på vei gjennom skogens lys- og skyggespill. Ser de to jentene måle hverandre på avstand. At Hanna nærmer seg, og venninnene får øyekontakt. Begge hilser «hei», men man legger mest merke til det plutselig sjenerte kroppsspråket. Skrapingen av sko mot bakken. Usikker flakking med øynene. Stillheten de to imellom.

Tanken er sådd, på at en forskyvning kan ha skjedd de to imellom. Man blir dessuten påminnet om barn- og ungdommens usikkerhet. Behovet for oppvarming, ofte, for å bli kjent igjen etter lang tids fravær. Særlig når det er et vennskap av den typen som i utgangspunktet har oppstått mer fordi man tilfeldigvis oppholder seg samme sted samtidig, enn fordi man egentlig har valgt hverandre aktivt. Slik er det å være barn.

Med ujevne mellomrom er et dobbeltsideoppslag viet små svarte maur på hvit bakgrunn. De gir pause, sceneskifte, men nikker også mot temaer som inn- og utenforskap, samarbeid og forandring, mot natur og samfunn. Da Hanna havner utenfor sosialt lar hun maurene marsjere over seg, da hun følte seg trygg og inkludert var det hun som kontrollerte deres vei.

Da dammen brister og Hanna røper hemmeligheten, skjer det ved at alt hun har holdt inni seg velter opp og fram i en svær malstrøm av usammenhengende babbel – vist ved at ordene snor seg i en spiral ut av og over henne, mens hun først prøver å holde igjen. Det er nydelig bruk av tegneseriens muligheter til å fortelle på en annen måte enn løpende tekst i en skrevet historie. Åpnings- og avslutningsbildet, som viser samme blomstereng før og etter avblomstring, er en svært tydelig, men helt fin, måte å illustrere overgang og avslutning på, og å ramme inn fortellingen.

Vekslingen mellom oversiktsscener og detaljer, mellom helfigur og kroppsdeler, med og uten bakgrunn, fungerer også fint. Særlig ligger det mye kommunikasjon i figurenes blikk, og i bruken av nærhet versus avstand. Selve historien som fortelles er kanskje ikke overdrevent original, men gjenkjennelig universell. Det gjør vondt når knopper brister. Særlig når de gjør det i utakt.

Svært mye i fortellingen i «Hysj» ligner svært på de canadiske kusinene Jillian og Mariko Tamakis «Den sommeren» fra 2014, oversatt til norsk nå. Jentenes kanskje litt tilfeldige vennskap. Interessen for eldre ungdommer. Bilturen til feriestedet. Bading, dykking, strandliv. Stupet nedi senga på feriestedet. Det betyr ikke at «Hysj» er kopi, den står trygt på egne bein. Mer at parallellene er interessante, og at tegneserieentusiaster vil finne glede i en sammenlignende nærlesing av begge.

Tegningene i «Den sommeren» er holdt i mørkeblå og indigo. De holder svært høyt nivå, svært detaljerte og veldig realistiske. Boka er tjukk, over 300 sider, der de fleste sidene har tradisjonelt oppsett i tegneserieruter, kun avbrutt av noen enkeltsider med stilleben, detalj- og oversiktsbilder, flere uten tekst. Boka er vidunderlig lik på referanser til nordamerikansk tegne- og bildeboktradisjon, som da den yngste og villeste jenta, iført en batikkskjorte som ligner pels, danser slik gutten i «Where the Wild Things Are» gjør med de ville dyrene.

Vekslingen mellom detalj og oversikt, natur og mennesker, tekst og tegning går opp i en høyere, svært vellykket enhet. En dag fortelles i fotoaktige stillbilder kun flankert av et klokkeslett i hjørnet, mens en annen scene, der jentene spår i framtida gjennom et spill, får hele fem-seks sider. Mye av kontrasten mellom feriegjestenes ressurssterke verden og de fastboendes fattigere og hardere liv vises i tegningene, uten å være uttalt tema.

Det handler mye om brytningen mellom barn og ungdom opp mot voksenverdenen også her. Rose er i tweenalderen like før puberteten, ferievenninna Windy halvannet år yngre. Dette er sommeren da de oppdager skrekkfilmer, mye fordi Rose fatter interesse for gutten i snacks- og videokiosken. Han er sikkert kanskje atten år, i hvert fall minst seksten. Windy ser ikke appellen. Tvert om. Men også hun engasjerer seg idet en av kioskguttens jevnaldrende venninner dukker opp, utgrått og lei. Kan han ha gjort henne gravid?

Det virkelige dramaet i «Den sommeren» utspiller seg imidlertid i Roses familie. Moren er deprimert. Faren har prøvd å være tålmodig, men takler det bare sånn passe. De har prøvd å få et barn til, uten at det gikk, forklarer Rose Windy. Hun stenges ute fra sorgen, selv om hun i aller høyeste grad berøres av den. Helt til slutt får vi en forklaring på hvorfor moren ikke ville til feriestedet, hvorfor hun sørger ekstra der.

«Den sommeren» er en ekstremt rik tegneserie, en roman i bilder. Den kan leses igjen og igjen med stadig nye oppdagelser, takket være Tamakis detaljerte tegninger, som drar linjer mellom personer og temaer. Både den og «Hysj» anbefales voksne lesere og ungdom, mens «Hysj» også kan passe for eldre barn. I Nord-Amerika er «Den sommeren» blitt forsøkt utkastet fra skolebibliotekene fordi den er «for eksplisitt». Bare det pleier være tegn på kvalitet i seg selv.

Mer fra Dagsavisen