Kultur

Best i ujevn sjanger

Ingen sår tvil om at prisvinner Karin Fossum er dyktig. Men selv Riverton-klubben mener det gis ut for mye halvhjertet krim i Norge.

Rivertonprisen for beste krimbok fra 2014 gikk til Karin Fossum for «Helvetesilden». 19 år etter krimdebuten, og hele 40 år etter at hun debuterte som lyriker, danket Fossum ut 51 andre bøker, inkludert 14 debutanter.

– På tre år har vi fått rundt 30 nye krimforfattere, og mange av dem har fra første øyeblikk lovet å fortsette, for de har alt bestemt seg for seriefigur. Sjansene for videre vekst i antall utgivelser blir på denne måten ikke mindre, sa Rivertonklubbens president, Hans H. Skei, i sin oppsummering av krimåret 2014.

Snart nok

Da hadde han allerede konstatert at krimsjangeren vokser.

– Den første og enkleste tanke som har slått meg gjennom de årene jeg har laget oversikt over norsk krim, er at «nå må det da snart være nok». Vi passerte 50 bøker i 2012, og det var helt klart mange nok, og nærmest en lettelse å se at det kom færre i 2013, nemlig 44. Men vi er over 50 utgivelser igjen i 2014, med 52 romaner, sa han.

I tillegg kommer alle de oversatte bøkene:

– Med et høyt antall bøker går gjennomsnittskvaliteten ned. Det ville stått like godt til i norsk krim om antallet utgivelser var blitt redusert noe, sier Skei, selv om han forstår at bredde og rekruttering må til for å oppnå kvalitet à la Fossum i toppen.

Sett høyere mål

Også Rivertonprisens juryleder, Else Barratt-Due, kunne i sin tale rapportere om en «blandet leseopplevelse»:

– Spennende og underholdende, men også krevende og til tider utfordrende. Trass i det høye antallet bøker føler vi i juryen at det har vært et krimår på det jevne. Ikke det beste, ikke det dårligste. Kanskje kunne noen av forfatterne ha satt seg høyere mål både når det gjelder språk, plott og originalitet, rett og slett arbeidet mer på sine manuskripter før de sendte dem fra seg. Kanskje er bøkene i noen tilfeller sluppet for tidlig fra forlagene, sa hun.

Umotivert galskap

Hans H. Skei har dessuten merket seg følgende om 2014:

– Det er mulig å se en utvikling der det jeg er tilbøyelig til å kalle «Harry Hole-effekten» slår kraftig inn, det vil si at det gripes til voldsomme virkemidler og gis godt rom for det makabre, bestialske, groteske, som til slutt begrunnes eller forsvares ved at gjerningspersonene er riv, ruskende gale. Det er mulig å tenke seg at det er en dårlig løsning på en krimgåte å skape en eller annen form for et monster som er skyld i de mest avskyelige handlinger. Det kunne ha vært en tanke at Agatha Christie snart slo tilbake, og at intelligente krimgåter fikk en renessanse, også innenfor mer løst strukturerte tekster med tøffere virkemidler enn hos den gamle mester, mener han.

Mer fra Dagsavisen