Beskt og brennende

5

TEATER

«Som lauvet i Vallombrosa»

Av Lars Norén

Regi: Alan Lucien Øyen

Scenograf: Leiko Fuseya

Med: Jan Grønli, Ingrid Jørgensen Dragland, Svein Roger Karlsen, Morten Svartveit, Kyrre Hellum, Gard Skagestad, Niklas Gundersen, Marie Blokhus

Scene 2, Det Norske Teatret

Lars Norén er mye spilt på Det Norske Teatret. «Som lauvet i Vallombrosa» er den tiende Norén-oppsetningen de kan by på. Og ja da, dette er i grunn bare enda et drama om en borgerlig familie i oppløsning, her skjer det ingenting som ikke har skjedd i et drama før. Allikevel gjennomfører skuespillerne på Det Norske Teatret dette med bravur og innbyr til en forrykende undergang fylt av humor, vidd og sterke følelser.

De er samlet i familiens sommerhus, en far (Jan Grønli) og hans tre voksne barn (Heidi Gjermundsen Broch, Ingrid Jørgensen Dragland og Svein Roger Karlsen) med diverse ektefeller og barn. På overflaten er alt flott, klær og sko er dyre og yrkesvalgene gir status. Men ikke overraskende skal alt i løpet av en sommer rase sammen og bokstavelig brenne til grunnen.

Samtlige av skuespillerne briljerer i sine roller, og selv om «Lauvet i Vallombrosa» sies å være Noréns siste realistiske stykke, forlater mange av karakterene her realismen og går over i det mer karikerte med stort hell. Her kan nevnes Heidi G. Brochs Lena på stadig høygir, Kyrre Hellums ekstremt usikre Umberto og Svein Roger Karlsens driftige Gabriel, som alle bidrar til å øke stykkets energi og tilføre store doser humor. Selv om spilletempoet er høyt, er dette også en poetisk forestilling. Scenografien er lekker, og det myke lyset i denne forestillingen er noe av det fineste jeg har sett. Å se hvordan fargene på bakveggen i scenografiens glassveranda skifter fra scene til scene og hele tiden skaper et nytt miljø rundt karakterene, skaper et teaterrom jeg liker veldig godt å være i.

Dette er en oppsetning det er vanskelig å finne en god avslutning på. En ting er at jeg aldri vil at forestillingen skal slutte – det er så intenst, det driver så hett og hissig av gårde, mens fargene og lyset skifter i alle slags nydelige toner. Så blir da også forestillingens siste akt litt tam, for det hele må jo lande, og det på en nærmest obligatorisk måte, med karakterer kledd i sort, i langsommere, mer ettertenksomme samtaler. Livet har føket av gårde, rasert og herjet, og nå kan de bare plukke opp forbrente rester av seg selv, brustne håp og brutte relasjoner. Det er for forutsigbart, og Alan Lucien Øyens ellers gode iscenesettelse henter heller ikke noe nytt ut av materialet her. Claras (Marie Blokhus) avsluttende replikk, «Unnskyld. Eg trur det er slutt no», er vel det beste og ærligste punktumet for denne forestillingen, og kanskje skulle det ha kommet tidligere.

Tekstens tydeligste inspirasjon er Tsjekhovs «Måken», og Noréns stykke kommenterer stadig vekk både seg selv, «Måken» og teatret. Refleksjonene omkring kunst, teater og liv opplevdes muligens som skarpere og mer aktuelle da dramaet var nytt i 1991. Nå virker det som om tiden har gått fra flere av disse tankene om kunstnere som mestrer kunsten, men ikke livet, og om teatret som er dødt. Det er også vanskelig å plassere forfatterspiren Samuels (Morten Svartveit) tanker om hvor lei han er av virkelighetsdramatikken i dagens Norge hvor interessen for virkelighetslitteraturen de siste årene har økt like mye som boligprisene.

«Som lauvet i Vallombrosa» er blitt en sterk og morsom hyllest til livssmerten, og til alt som ikke ble det man hadde trodd her i livet. Og enkelte ganger er det altså bare deilig å se på alt som gjør vondt.