Berlin-festival i revolusjonens tegn
Under alle de glamorøse kniplingene handler årets Filmfestival i Berlin om opprør og revolusjon, enten det er Midtøsten eller Europa som er brennpunkt. Slik blir en film om den franske revolusjon på en tysk filmfestival en påminnelse om Nicolas Sarkozy og Angela Merkels kamp for euroen.
vignett
BERLIN (Dagsavisen): Filmfestivalen i Berlin er en av verdens aller største, som samtidig evner å balansere stjerneglam og politikk. Årets utgave åpner med det historiske dramaet «Farvel, min dronning», som ser dronning Marie Antoinettes siste dager i Versailles fra de loppestukne tjenernes side. Versailles er et minisamfunn i oppløsning, selv rottene velger drukningsdøden framfor å vente på det sultende folkets dom. Parallellene til en stigende uro i eurolandene og til regimenes fall i Midtøsten er om ikke annet symbolsk til stede. Ingen legger heller skjul på at det franske åpningsvalget er en gest til samarbeidet mellom to eurostater og dansepartnerne «Merkozy». Så kan man tolke temaet som man vil.
- Det er opp til publikums øyne å bedømme, sier Diane Kruger, den ganske så riktig tyske skuespilleren som spiller franske Marie Antoinette.
- Selvsagt er det mange paralleller, men vi gikk ikke bevisst inn for å lage en film som resonnerte til det som skjer i dag. Enhver revolusjon er utløst på grunn av misbruk av penger og makt. Det var det som var utgangspunktet for den franske revolusjon, og slik er det fortsatt i dag, sier hun.
Regimets fall
Regissør Benoit Jaquot har regissert over tjue filmer og regnes som en av Frankrikes veteraner. Basert på Chantal Thomas’ prisvinnende roman har han laget et kostymedrama fra en annen vinkel enn for eksempel Sofia Coppolas «Marie Antoinette». Han går inn i historien 14. juli 1789, gjennom Marie Antoinettes oppleser (Lea Seydoux) og resten av tjenerne, på et tidspunkt da dronningen fortsatt er uvitende om stormen på Bastillen.
- I løpet av det siste året har vi sett flere regimer falle i verden. Alle har det til felles at det er uskylden som går tapt, at det som man har tatt for gitt har stått for fall. Denne uskylden er selve essensen i «Farvell, min dronning» også. En æras fall er alltid fascinerende, sier Jaquot, og trekker fram en av filmens nøkkelscener, der kong Ludvig 16 kommer inn i Marie Antoinettes gemakker for første gang på mange år, og forteller henne hvilket budskap han har fått. At nå vil ikke folket bare ha brød, de vil også ha makt.
- Alle revolusjoner er like forskjellige som samfunnene de oppstår i, men likevel er en æras endelikt alltid det samme. Det er som om det ikke går an å gjøre ting annerledes, de samme mekanismene kommer i sving og det er som et skip på stø kurs mot klippene. I århundrer har riker falt sammen på samme måte, sier regissøren.
Menneskelig
Kruger portretterer så en dronning som går fra å være bortskjemt og forkjælt, til å bli klar over sin egen skjebne i løpet av de neste dagene.
- Når du portretterer en virkelig person vil mange ha forutinntatte meninger om utseende og væremåte. Mange mener Marie Antoinette var en stakkars jente på feil sted som ikke skjønte hva som foregikk, andre mener hun var en beregnende, ond og bortskjemt dronning. Jeg ville gjøre henne til en menneskelig person, og grunnen til at jeg takket ja til rollen var at jeg følte det var nok ved henne som jeg kunne relatere til som kvinne, sier Kruger.
Lea Seydoux spiller tjeneren som viser en annen side ved revolusjoner, nettopp aspektet ved den vanlige borgeren som fortsetter som ingenting var hendt, og som nærmest ikke enser at verden faller sammen.
Mer opprør
Også andre filmer på årets Berlin-festival, mange i det 33 filmer lange hovedprogrammet, har revolusjon, opprør og agitasjon som hovedtema eller undertone. Angelina Jolie kommer til festivalen i dag med sin spillefilmdebut «In The Land Of Blood And Honey», som handler om de etniske utrenskningene under Bosniakrigen. Tyske Christian Petzold kommer med et fluktdrama fra DDR, mens Brilliante Mendozas nye film handler om muslims ekstremisme. Blant flere dokumentarfilmer handler en om den kinesiske kunstneren Ai Weiwei, som viser en dissident i arbeid, mens andre filmer handler om opprør, enten det er på et lokalt eller et rent personlig plan. Det hører med til historien at iranske Asghar Farhadi, regissøren bak Gullbjørnvinneren «Nader og Simin - en separasjon», sitter i juryen under den britiske sosialisten Mike Leighs ledelse. De er selvsagt klar over de tunge temaene som ruller inn allerede i festivalens første helg, men lar seg ikke affisere av det når de møter pressen før de låser seg inn i kinosalene.
- Jeg foreslår at vi gjør det mulig for oss selv å diskutere hver enkelt film for seg, uten å måtte se dem i en sosial, politisk eller samfunnsmessig kontekst, like mye som vi selvsagt er kapable til å vurdere filmene ut fra kunstneriske hensyn. Vi er for sofistikerte og intelligente til å gjøre noe annet, sier juryformann Leigh.
«Farvel, min dronning» behøver han ikke ta standpunkt til. Den vises utenfor konkurranse og er ikke med i løpet mot Gullbjørnen som utdeles neste lørdag.
mode.steinkjer@dagsavisen.no
«Alle revolusjoner er like forskjellige som samfunnene de oppstår i, men likevel er en æras endelikt alltid det samme.»
Benoit Jaquot, Regissør
ab
