Annonse
– Det er påfallende hvor mange av problemene økonomer diskuterte for sytti år siden som vi fortsatt mangler gode løsninger på, sier Maria Berg Reinertsen, aktuell med boka «Reisen til Bretton Woods».

Båtreisen som endret historien

Et skip seiler i sikksakk for å unngå tyske ubåter. Ombord prøver et knippe økonomer å planlegge verdensøkonomiens fremtid. En ny bok skildrer en av historiens viktigste båtturer.

Annonse
Kultur

 

Det er 17. juni 1944. En drøy uke har gått siden de alliertes landgang i Normandie. Britene og amerikanerne regner med å vinne andre verdenskrig. Men Hitler har nettopp satt i gang sin motoffensiv med flygende V1-bomber mot London.

Krigen er på ingen måte over idet luksusdamperen «Queen Mary» legger ut på Atlanterhavet fra Europa til Amerika. Skipet er malt i kamuflasjefarger, og kjører sikksakk for å unngå tyske ubåter.

Ombord: En gruppe økonomer, professorer, embets- og bankmenn.

– Om jeg skal ramse opp alle deltakerne, minner det litt om sånne vitser som starter med «nordmannen, briten og grekeren». Men den aller viktigste passasjeren er John Maynard Keynes, den mest innflytelsesrike økonom i forrige århundre. Med seg har han flere briter, samt menn fra Nederland, Belgia, Polen, Hellas, Tsjekkoslovakia, India og Kina. Også Norge er representert, ved økonomiprofessor Wilhelm Keilhau, sier Maria Berg Reinertsen til Dagsavisen.

IMF og Verdensbanken

Hun er utdannet samfunnsøkonom, jobber som journalist i Morgenbladet, og forfatter av flere bøker.

– Bøker om økonomi for folk som ikke er så interesserte i økonomi, kaller redaktøren min det jeg holder på med. Det synes jeg er en god beskrivelse, sier Berg Reinertsen.

Hennes nyeste, altså boka om båtturen, har fått tittelen «Reisen til Bretton Woods». Den handler om Verdensbanken og Pengefondet, bedre kjent under sitt engelske akronym IMF. Om hvordan og hvorfor ble institusjonene som de ble. Om hvordan de kunne blitt. Og om hvilke problemer man kunne unngått om ting hadde skjedd annerledes fra starten, eller andre personer hadde bidratt.

– Jeg skrev i kjølvannet av Hellas-krisa, som Pengefondet verken forutså eller løste. Samtidig leste jeg om disse gutta på verdenshavet på tampen av krigen, om den enorme godviljen de skapte institusjonene med. Drømmen deres om å lage en helt ny og bedre verdensorden. Hvordan kunne det ha seg at noe som var skapt av slik godvilje endte opp så hatet?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Regelstyrt globalisering

For å finne svaret må man tilbake til «Queen Mary» i 1944. Idet skipet legger fra kai er Keynes allerede berømt for sin «General Theory of Employment Interest and Money» fra 1936. Der argumenterer han for at det lønner seg for staten å investere i økonomiske motgangstider, blant annet fordi det bremser arbeidsledighet og holder økonomien i gang. På «Queen Mary» seiler han som ulønnet rådgiver til finansministeren.

– Keynes er drevet av en intens følelse av at krigen kommer til å ta slutt. Da kommer Europa til å ha behov for gjenoppbygging. Storbritannia er ikke sterkt nok til å ta på seg det alene. USA må med på laget. Målet for keynesianerne er en ny, regelstyrt globalisering, med sterke internasjonale organisasjoner som regulerer verdensøkonomien, sier Maria Berg Reinertsen.

En bedre fred

Bak seg har de mellomkrigstida, med børskrakket i 1929, høy arbeidsledighet og galopperende inflasjon. Dessuten nasjonalisme og krigsødeleggelser.

– I mellomkrigstida gikk man fra laissez-faire-globalisering, altså en teori om at markedet fungerer best uten innblanding, til økonomisk nasjonalisme utover trettitallet, altså tollmurer og strenge restriksjoner mot andre land. Keynes og hans kollega i det amerikanske finansdepartementet, Harry Dexter White, ville at internasjonalt økonomisk samarbeid skulle erstatte mellomkrigstidens alles kamp mot alle. De ønsket en bedre fred. Sitter der, omgitt av fiendens ubåter, og lager ekstremt detaljerte planer og regler for institusjoner som ennå ikke finnes, sier Maria Berg Reinertsen.

Pisk og gulrot

Selv om de ikke er bare enige. Verken ombord på båten, eller når de kommer fram til Bretton Woods, konferansestedet der Verdensbanken og IMF blir stiftet.

– Mange er skikkelig skeptiske til Keynes' ideer. Også internt. Norske Wilhelm Keilhau var usikker på om en verdensbank var det verden trenger. Belgia og Nederland vil heller hjem og skape det som skal bli EU. Men når den belgiske baron René Boël sier at Belgia ikke vil være med på det her, blir han av den britiske bankmannen George Bolton påminnet om at akkurat nå driver faktisk Storbritannia og USA og frigjør landet ditt. Gidder dere ikke være med her, sender vi regning på det etter krigen.

Markedsskepsis

Belgia ble med. Så også Hellas, Norge, og en lang rekke land som ikke var representerte på båten eller konferansen.

– Det er vanskelig i dag å forstå hvor nytt mye av det de kommer fram til faktisk er. Man lager altså en organisasjon der man gir fra seg penger, og så skal et styre bestående av andre enn deg selv bestemme hvor pengene skal gå.

Grunntanken er idealistisk, en idé om utvikling.

– Land i akutt økonomisk krise skal kunne få lån. Man skal også kunne låne penger til samfunnsnyttige tiltak, som å bygge en eksporthavn i et fattig land som mangler dette, eller i et land som er ødelagt av krig. Ideen var at Verdensbanken først og fremst skulle garantere private bankers lån. Det er en idé som viser at grunnleggerne av Verdensbankens markedsskepsis. De så at private ikke turde å sende penger alle steder uten garanti, og prøvde å utjevne for det.

Amerikansk makt

Men at systemet ikke blir perfekt, blir snart tydelig.

– Fattige og rike land. Overskudd og underskudd på handelsbalansen. Gjeldskriser og politiske kriser. Vi sliter fremdeles med mye av det institusjonene skulle ordne. Keynes og de andre skaperne av Pengefondet og Verdensbanken har dessuten flere blindflekker, ting de ikke tenker og derfor ikke skriver inn i dokumentene, som viser seg å bli problemer senere. De har for eksempel altfor stor tro på ekspertenes opplyste regime, og gir for mye makt til USA. Senere forskning har vist at USA tidvis har brukt IMF-lån som politisk pressmiddel mot andre land. Og da den økonomiteoretiske moten skiftet fra keynesianisme til en mer liberalistisk frihandelsteori utover syttitallet, blir Verdensbanken en aktiv eksportør av denne, sier Berg Reinertsen.

Ups, glemte noe

Andre ting glemmer økonomene rett og slett å ta med.

– Keynes mente at land i økonomisk krise skulle få lån slik at de slapp å kutte i de offentlige budsjettene. Men dette glemte han å skrive inn i de endelige statuttene for Verdensbanken. 70 år senere ser vi resultatet av det, for eksempel i Hellas, sier Maria Berg Reinertsen.

Annonse