Av månefisk gror det ingenting

- Jeg ville lage en vakker bok i stort format. Noe jeg syntes var litt interessant, litt melankolsk, litt absurd og litt pussig i tillegg til vakkert, sier Lisa Aisato til Dagsavisen.

Hun er forfatter og illustratør, blant annet av «En fisk til Luna», som er den eneste bildeboka som er nominert til Bragepris i klassen for barne- og ungdomsbøker, sammen med to romaner og en sakprosabok. Tirsdag kveld får hun og de nominerte i andre klasser vite hvem som har vunnet.

Ensom fisk

I «En fisk til Luna» møter leseren, eller kanskje like mye bildetitteren, ei skjønn lita jente med brusete hår og rød kjole. Hun sitter i vinduskarmen hjemme og kikker utover byen. Der ser hun noe sveve sakte mellom husene! Er det en ballong?

Nei. Det er en fisk. Med underbitt og glassaktig blikk, syngende på ord som virker uforståelige. «Ay ... Kuu ... Yue ... Lua ...»

Jenta, som heter Luna, blir straks fascinert. Hun spør foreldrene om å få beholde fisken, men de sier bare æsj. Luna beholder den likevel. Med svevefisken i tau, forkledd som et fugleskremsel, besøker de en sushisjappe, men når kokken kvesser kniven, er det nok klokere å gå. Fisken vil sikkert til havet, tenker Luna.

Men nei. Først da månen lyser opp, gjør fisken det samme. Til månen var det den ville! Luna slipper taket i tauet, og fisken svever opp, endelig lykkelig. Ordene den sa, var «måne» på ulike språk.

- Fisken bare svever rundt, rotløs og hjemløs, helt alene. En svevende fisk er åpenbart et absurd innslag, men jeg tror nok at alle kan kjennes seg igjen i den følelsen av å være helt alene i verden, av å ikke tilhøre noe eller noen, sier Aisato.

Månen for alle

Egentlig hadde hun planlagt en annen slutt, hvor fisken fant igjen moren sin, men den måtte hun forkaste.

- Historien ble rett og slett ikke noe bra. Den bare funket ikke. Jeg var veldig lei meg, for jeg hadde lagt så mye arbeid i illustrasjonene.

Men en kveld fikk hun en idé.

- Jeg skulle legge dattera mi. Hun spurte om vi ikke kunne se litt på månen først. Mens vi gjorde det, begynte jeg å tenke på alle barna, i hele verden, opp gjennom tidene, som har kjent eierskap til månen. Månen er spennende. Litt magisk. Da forsto jeg hva som skulle skje videre i boka også, sier Aisato.

Hun begynner alltid med illustrasjonene først, før teksten.

- Jeg er først og fremst illustratør. Det er ikke i språket jeg er tryggest. Så jeg prøver å fortelle mest mulig gjennom det visuelle. Begynner ofte med å tegne kruseduller, for så å se om jeg finner et ansikt eller noe annet i dem. Når jeg samarbeider med andre om bøkene, er det annerledes. Hos meg kommer bildene først, så teksten. Som illustratør av andres bøker, kommer teksten oftest til meg så godt som ferdig, før jeg begynner med illustrasjonene, sier hun.

Tambar med Bringsværd

Aller best kjent er kanskje Aisatos illustrasjoner for Tor Åge Bringsværds bøker om det lille trollet Tambar, som det hittil er kommet åtte bøker om.

- Vi lager en bok i året, skal lage tolv totalt. Bestillingen fra forlaget var at det skule være koselige, søte små troll, at bøkene skulle være lette å selge. Hvis jeg først skal leve av å illustrere barnebøker, er det selvsagt veldig lurt å lage en serie, særlig med Tor Åge Bringsværd! Han er en veldig hyggelig fyr. Jeg ser det selv som mor, hvor lettvint det er å kjøpe bok to og tre i en serie hvis nummer en fenget. Det er veldig greit med den type jobbing så lenge jeg får balansere den mot mine egne ting.

Lindgren-biografi

Da Lisa Aisato illustrerte Anna Bache-Wiigs bok om katten «Don Fritjof», som var skrevet på vers med likt rimmønster som Ibsens «Terje Vigen», ble hun Brageprisnominert. Det samme skjedde da hun illustrerte Gaute Heivolls bok «Svalene under isen», i blå- og lillatoner slik han ønsket. Nå er hun i gang med noe helt nytt - en biografi om Astrid Lindgren, for barn. Den skrives av Agnes-Margrethe Bjorvand ved Universitetet i Agder, og kommer til våren.

- Det åpner nye problemstillinger for meg å jobbe med biografi. Skal jeg dikte, eller basere meg på hvordan alt ser ut på ordentlig? Jeg bruker mange foto som utgangspunkt. Tenker at personene må være portrettlike, men at resten kan være friere. Pippi gynger på Astrid Lindgrens fot mens hun skriver, for eksempel.

Allalderlitteratur

«Barnas bok om Astrid Lindgren» markedsføres tydelig mot barn. Lisa Aisatos egne bøker er ikke så lette å målgruppefeste.

- Jeg tenker absolutt at det er bøker som skal kunne leses av både voksne og barn. At det er allalderlitteratur. En på fire og en på femti ser ting med litt ulikt blikk. Det er spennende. Derfor synes jeg det er trist at boka mi kun kommer opp under fanen for «barn 3-6 år» på Gyldendals nettsider. Den burde heller stemples med en liten «A», for allalderlitteratur. Mange bøker som plasseres i barnebokkategorien i dag, kunne fått et sånt stempel. Langt fra alle, men for de det gjelder, hadde det vært nyttig, en fin måte å vise fram nye bøker for flere lesere, sier Lisa Aisato.