August løfter fram kvinnene

Pernilla August er en av Skandinavias mest profilerte skuespillere, men har også gjort seg gjeldende som regissør, ikke minst for den danske dramaserien «Arvingarna».

– Det er fantastisk at kvinnene nå gjør seg gjeldende i større skala. Jeg er ennå ganske fersk som regissør. Dette er min tredje film, men det er så viktig at det legges merke til at vi blir flere kvinner bak kamera. Selv er jeg veldig inspirert av filmskapere som Andrea Arnold og Jane Campion, som på sitt eget vis er stjerner, kunne August fortelle da Dagsavisen traff henne i Berlin tidligere i år.

Med «Den allvarsamma leken» har hun våget seg inn i en av svensk litteraturs folkeskatter, Hjalmar Söderbergs kjærlighetshistorie som i status og lidelseshandling kan sammenlignes med Knut Hamsuns «Victoria».

Les også: Takker Ullmann og Breien

Alvor

– Da jeg lagde min første film «Skyggesiden» snakket vi om at jeg aldri kunne regissert filmen for ti år siden, med små barn og en hverdag som ikke hang sammen. Det er slike ting folk glemmer, men en del av årsaken til at vi kvinner bruker lengre tid på å lage film. Det er viktig å ta med i beregningen i den kreative prosessen, sier August, som var svært bevisst på å lage «Den allvarsamma leken» til sin egen blant annet ved å frigjøre seg fra norske Anja Breiens versjon av filmen fra 1977.

Historiens er fra forrige århundreskiftes intellektuelle og kunstneriske Stockholm, og handler om umulig ung kjærlighet, sentrert rundt Arvid (Sverrir Gudnason), kjærligheten til Lydia Stille (Karin Franz Körlof) og ekteskapet med Dagmar (Liv Mjönes). Det er et klassedrama, med Arvid som studenten som ikke har penger nok til å gifte seg med Lydia. Ti år etter møter de hverandre igjen, mens de begge lever i fornuftsekteskap. Da blir leken alvor.

– Den store kjærligheten kan treffe deg i hvilke som helst alder. Jeg ville utforske kombinasjonen kjærlighet og fantasi. De to møtte hverandre da de var så unge, uten å ha muligheten til å leve ut kjærligheten. Derfor ble de en fantasi for hverandre, og det tror jeg er noe alle kan relatere til, sier August, som har vektlagt kvinnene i langt større grad enn Söderberg i boken og Breien i sin film.

– Skal man filmatisere dette i dag, må man dra opp kvinnene. Jeg har ikke noe behov for å kopiere bildet av Lydia i boken som en nærmest mytisk fantasi for Arvid, eller Dagmar som en kantete brikke. For meg var det viktig at jeg kunne forstå hvordan kvinnene levde, sier August.

Skandalen

Hun ser paradokset i at Hjalmar Söderberg, som har skildret kjærligheten som få andre svenske forfattere, i vår tid er blitt avslørt som langt fra kjærlig. Da Söderbergs kone Märta ble tvangsinnlagt på sinnsykehus ti år ut i ekteskapet handlet det ikke om sykdom, men om ektemannens ønske om å avslutte ekteskapet etter at han hadde vært utro i lang tid. Til å hjelpe seg fikk han angivelig den mektige Bonnier-familien, for at han skulle få ro til å skrive, ifølge bøkene som er utgitt om saken.

– Det er forferdelig vondt å lese om hvordan hun ble umyndiggjort. Dette er en Dagmar-historie fra virkeligheten, og visst skulle det bli en god film av historien om noen ville lage den, sier August.

– Men Söderbergs fortelling er fortsatt så utrolig aktuell i dag, ikke i måten de lever på men følelsesmessig. Da jeg leste boken følte jeg at jeg kjenner disse menneskene, jeg har møtt dem, jeg har vært dem selv. Jeg har vært både Lydia og Dagmar og til og med Arvid. Det er alltid interessant å se hvilke valg man tar i livet, og nettopp det valgene er hele essensen i filmen, sier August, og legger til: – Jeg måtte gjøre dette på min egen måte. Det viktigste er det emosjonelle, ikke hva de kan gjøre eller ikke gjøre på tvers av klasseskillene. I Sverige er det kanskje ikke slik i dag, men mange steder, ja, også i Sverige når jeg tenker meg om, er klasser og klasseskille noe man fortsatt strever med å overkomme.

Før Pernilla August spilte i nåtidige klassikere som svenske «Call Girl», «Star Wars», Liv Ullmanns «Fortrolige samtaler» og ektemannen Bille Augusts «Jerusalem» og «Den gode viljen», basert på Ingmar Bergmans manus, ble hun for alvor kjent gjennom nettopp Bergmans arbeider både på scenen og innen filmen.

– En dag skal jeg sette meg ned å skrive en bok for å finne ut hvor mye Ingmar Bergman egentlig har betydd for meg: Fortsatt er det som om han er her. Jeg jobbet med han første gang da jeg var 21 år, i «Fanny og Alexander», og den siste oppsetningen gjorde vi da han sluttet i teatret. Det ble 30 år av livet mitt. Noe sitter igjen mer tydelig enn andre ting, som at du aldri skal inngå kompromisser med din egen intuisjon, men stole fullt og helt på den.

Les anmeldelse: Det svenske folkhemmet