Dagsavisen.no / Kultur /

Fra hvitt til svart 1 kommentar

Jaga Jazzist i finstasen, på Moldejazz 1999. Sittende i midten med rød ball: Jørgen Munkeby, nå skummel i Shining. Foto: Gustav P. Jensen

Ikke akkurat stadionrock: Bildet viser Jaga Jazzist anno 1999, før Jørgen Munkeby forlot laget og ble svartkledd med Shining. Nå er begge ute med etterlengtede nye album.

ROCK
Shining
«Blackjazz»
Indie
karakter 5

Jaga Jazzist er uten tvil det viktigste jazzbandet i norsk rock. Selv om de ikke har gitt ut noe på fem år har de dominert norsk musikk på 2000-tallet. Denne uka kommer for eksempel Jagas tidligere saksofonist Jørgen Munkeby med nytt album med bandet Shining, som toneangivende internasjonale medier allerede har utropt til både jazzens og rockens framtid. Det er ti år siden han poserte i hvit krokketdrakt med Jaga på Moldejazz. Nå kler han seg og musikken i svart, og på fem album med Shining har han gjennomgått en spektakulær forandring fra oppriktig Coltrane-disippel til skummel black metal-bråkmaker. «Blackjazz» er overveldende lytting, der bandet klarer å skape en skinnende svart legering av kvernende black metal-riff, ilter elektronikk og disiplinert jazz. Her er det da også mest black og mindre jazz-saksofonen hans dukker opp et par steder, som på «Healter Skelter» og «Omen», som for å minne om et landskap han har forlatt, til fordel for et viltert ritt inn i noe nytt og spennende. Det skjer utrolig mye på de 11 minuttene med «Blackjazz Deathtrance», som breibeint stiger over grensen mellom kunstrock og harry Scooter-gabba. Og den øredøvende utblåsningen på avslutningslåten «21st Century Schizoid Man» kler King Crimson-originalen nesten bedre enn, eh, originalen. Shinings konsept kan oppleves som noe kaldt og konstruert, men her framstår det som et poeng i seg selv, tatt ut i det ekstreme, i kontrasten mellom den polerte overflaten og det brutale innholdet.

Mens Munkeby har gått mer i retning rock, har Jaga fjernet seg fra gitarrocken som preget deres forrige album, «What We Must» (2005), og mer i retning elektronika – utrendy nok. På «One Armed Bandit», som utgis neste uke, teller Jaga Jazzist ni medlemmer og er dermed en nonett (på Sonet! Ta-dah!). En kjerne på fem har vært med helt siden debuten i 1996 – de tre søsknene Horntveth, Andreas Mjøs (keyboards m.m) og Even Ormestad (bass). Ny gitarist Stian Westerhus – ett av de mest interessante navnene i nyere norsk jazz-beslektet musikk – holder seg mest i bakgrunnen, og lar keyboard-instrumentene dominere med glitrende, forunderlige, drømmende melodilinjer. Drevet fram av Martin Horntveths nervøst frenetiske trommer (noen ganger programmerte), med bassganger som nærmer seg enkle rock-strukturer. Innenfor disse rammene skaper ensemblet svært varierte resultater, fra «Prognissekongen» som hele tida skifter takt og tema, til «Toccata» som er møysommelig oppbygd etter minimalistiske Steve Reich-mønstre (og kanskje er «Book Of Glass» en hilsen til Bergensaktuelle Philip Glass). Men hele tida med en kjerne av noe umiskjennelig Jagask (jazzistisk?). Jaga Jazzist har pekt ut en tredje vei mellom jazz og rock, som både moderbandet og Munkebys avlegger følger inn i et nytt tiår. På radikalt forskjellige måter, men begge med usvikelig sans for stil.

Shining spiller på Blå onsdag 20. januar, og på Bylarm (10.-12 februar).
Jaga Jazzist spiller på Bylarm (10.-12. februar)