Dagsavisen.no / Kultur /
Den tomme dressen Skriv en kommentar
Ryan Bingham i George Clooneys skikkelse faller for Alex, spilt av Vera Farmiga. Foto: Dale Robinette
Vinterens eneste formildende omstendighet er at vi endelig får sjansen til å
se flere av årets beste, amerikanske filmer på kino i Norge. Her er en av
dem!
- Regi: Jason Reitman
- Land: USA
- År: 2009
Kultur
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
«Dette er ikke en refleksjon av din arbeidsinnsats». «Husk at enhver som startet et imperium har vært akkurat der du er nå». «Dette er ikke en slutt, men en ny begynnelse».
Alt dette er floskler Ryan Bingham (George Clooney) daglig benytter seg av i sin jobb som «Terminator». Han er ansatt i et firma som hyres inn av bedrifter for å fortelle deres ansatte at de er oppsagt. Og fordi nedgangstidene er så håpløse i USA går forretningene strålende for Ryan. Det er en kynisk bransje, men Ryan elsker jobben – mye fordi den holder ham i konstant bevegelse.
Han får sjansen til å fly rundt, samle opp bonuspoeng, bo på hoteller og unngå nære bånd til noen. Ingen familie, ingen forpliktelser, ingen problemer. En drøm. Fra tid til annen har Ryan også oppdrag som motivasjonstaler for næringslivet, der han briljerer med sine godt innøvde metaforer om å reise med lett bagasje. Han lever som han lærer.
To kvinner
I en så usikker tid ser Ryan Bingham ut til å ha USAs sikreste jobb, helt til han selv står i fare for å bli effektivisert bort. Ryans hele livsfilosofi blir utfordret da to kvinner entrer livet hans.
Den første er Natalie (Anna Kendrick): det unge, ambisiøse stjerneskuddet som kom opp med ideen om å sparke folk via internettkonferanser – og som han må ta med rundt på jobbreisene sine. Den andre er Alex (Vera Farmiga), en forretningskvinne Ryan faller for. Hun ser ut til å være hans kvinnelige motstykke, og hevder hun er som Ryan «bare med en vagina» – men det gjenstår å se om de deler de samme prioritetene i livet.
For et sted dypt inne i den tomme dressen begynner Ryan å føle at han mangler noe. Et liv, kanskje. Herfra kunne man ha trodd at dette vil en bli en tradisjonell hjertevarmer om en mann som finner seg selv, men «Up in the Air» går aldri helt de retningene vi forventer.
Inn i tidsånden
Regissør Jason Reitman («Thank You for Smoking», «Juno») hadde planer om å gjøre om Walter Kirns roman «Up in the Air» til sin debutfilm for åtte år siden, men andre filmprosjekter kom i veien. Siden den gangen har jo en del skjedd innen arbeidsmarkedet i USA, så Reitman har skrevet om historien betraktelig.
«Up in the Air» plugger seg rett inn i tidsånden, i alle fall sånn som den fortoner seg i USA for tida. Gjennom filmen får vi se reaksjonene fra folkene Ryan sparker, som består av (med unntak av noen gjestespill fra bl.a. Zack Galifanakis og J.K. Simmons) helt vanlige folk som mistet jobbene sine under finanskrisen i USA.
Disse menneskene ble intervjuet i troen at de deltok i en dokumentar, og reaksjonene deres på å ha mistet hele levegrunnlaget er temmelig hjerteskjærende.
En enestående Clooney
De forsterker innledningsvis inntrykket at Ryan Bingham er en kjølig, følelsesløs kyniker – men han viser seg å være filmens mest empatiske og tragiske karakter. Parallellene mellom rollefiguren Bingham og skuespilleren Clooney er åpenbare, både når det gjelder livsstil og væremåte. Vi har tidligere sett Clooney spille på skyggesidene av sin offentlige fasade i den glimrende «Michael Clayton», men han ser ut til å grave enda dypere i seg selv denne gangen.
Og han finner noe ganske så fantastisk: en glansrolle som jeg tipper vil gi ham en Oscar som beste skuespiller i år. Clooney er også perfekt matchet med Vera Farmiga, samt en hel rolleliste full av dyktige karakterskuespillere. «Up in the Air» er virkelig noe å varme seg på i vinterkulda. En melankolsk dramakomedie som takler kompliserte temaer med lett hånd, og akkurat den typen film Billy Wilder hadde laget hvis han fortsatt var i live.
