Dagsavisen.no / Kultur /
Liten hymne til Albert 2 kommentarer
Albert Camus torde å ta opp de store spørsmålene i livet, ja, rett og slett spørre etter livets mening, eller snarere livets absurditet. Foto: Scanpix
50 år etter at Albert Camus døde i en bilulykke, gjør litteraturen hans
fortsatt inntrykk.
Kommentar
Turid Larsen
Turid Larsen Journalist i kulturavdelingen
Han var så kjekk. Så mye kjekkere enn Jean Paul Sartre, som hadde utstående skjelende øyne, tennene på tørk og vorter både på nesa og haka. Klart det måtte bli Albert Camus (1913-1960) med sneipen nonchalant dinglende fra venstre munnvik. Så han ikke egentlig ut som Humphrey Bogart i «Casablanca»? Han manglet bare hatten og Ingrid Bergman. Til gjengjeld var han filosof og berømt forfatter. Derfor måtte man bare velge Camus framfor Sartre. Og det var like greit. Han skrev de beste bøkene.
I disse dager er det nesten nøyaktig 50 år siden Albert Camus døde i en bilulykke i Bourgogne. En slags skjebnens ironi at denne mannen som skal ha vært redd for å kjøre bil – nettopp forulykket i et bilkrasj – med en togbillett i lomma. Han var på vei til Paris med tog, men traff en god venn med en lekker, dyr bil og ble med han. Det er aldri blitt helt avklart hva som forårsaket at bilen kjørte inn i et tre, men filosofen og forfatteren Albert Camus døde momentant, bare tre år etter at han fikk Nobelprisen i litteratur. Han skal da, i 1957, ha vært den yngste forfatter gjennom tidene som ble denne æren til del.
For oss som var unge på 1950 og 1960-tallet var møtet med bøkene til Albert Camus uforglemmelige. Så annerledes enn alt vi tidligere hadde lest. En mann som torde å ta opp de store spørsmålene i livet, ja, rett og slett spørre etter livets mening, eller snarere livets absurditet. Og skape merkelige litterære skikkelser som Mersault i romanen «Den fremmede», dr. Rieux i «Pesten» eller advokaten i «Fallet». Romaner som lett og elegant klarte å forene filosofi og litteratur på en måte som ingen annen maktet. Var ikke Sartres roman «Kvalmen» egentlig ganske tørr i forhold til Camus bøker? Det var sjokkerende å lese de første linjene i «Den fremmede»: «Mor døde i dag. Eller kanskje det var i går, jeg vet ikke riktig. Jeg mottok et telegram fra gamlehjemmet: «Mor død. Begravelse i morgen. Ærbødige hilsener.» Det sier ikke stort. Kanskje det var i går».
Hva i all verden var dette? Hvem var denne likeglade personen, som lenger ut i romanen nærmest tilfeldig skyter en araber og dømmes til døden. Det hele beskrevet i en nøktern, refererende stil. Kanskje er det «Den fremmede» mer enn noen annen roman fra eksistensialismens tid som kan sies å ha overlevd i den forstand at den fortsatt kan utfordre med sin lavmælte, intense og litt tvetydige symbolikk. Nevnes må også hans bok «Myten om Sisyfos», som i sin tid kom i norsk oversettelse i Cappelens fornemme «upopulære skrifter», der Camus i essayistisk form redegjør for sine filosofiske tanker. Senere kom «Opprøreren» som den heter i den nyeste norske oversettelsen fra 1995. En bok som i kraft av sin sterke oppfordring om å gjøre opprør mot urettferdighet og undertrykkelse – fortsetter å gjøre inntrykk. Albert Camus var engasjert på mange fronter og satte spor også i politikk og samfunnsliv, og i teaterlivet. Han var kommunist, men skal etter hvert ha tatt avstand fra det dogmatiske i kommunismen, en holdning som brakte ham i opposisjon til Sartre, og som førte til et brudd mellom dem.
Albert Camus var ikke som Sartre og Simone de Beauvoir barn av det franske borgerskap. Han var født og oppvokst i fattigdom i Algerie, og det var takket være friplasser og økonomisk støtte han kunne studere. Om barndom og oppvekstår i Algerie har han skrevet i bøkene «Bryllup» og «Sommer». Spesielt den førstnevnte, skrevet av den 25 år gamle Albert Camus, er en overraskende litterær opplevelse. En bok som har en helt annen atmosfære og sensualitet enn mange av hans senere bøker. Her er det som om den intellektuelle filosofen Camus et øyeblikk slipper taket og hengir seg til minnene om det hete, solfylte, nordafrikanske landskapet. En bok som har en sjarm som ingen annen av Camus bøker.
Albert Camus var en mann av sin tid, men klarte gjennom sine beste romaner å strekke seg langt utover den.
3
