Dagsavisen.no / Kultur /

I løvens hule Skriv en kommentar

Da Tomm Kristiansen var rådgiver for Sør-Sudans president, møtte han utviklingsminister Erik Solheim. Nå har Kristiansen skrevet bok om sine erfaringer. Foto: Scanpix

Afrikafarer Tomm Kristiansen tar oss tett på en stat i støpeskjeen. Men han kunne selv gått tettere inn på sine brustne illusjoner.

Det sies gjerne at journalister som blir medierådgivere krysser over til den mørke siden. Det blir halvgalt her, fordi alle metaforer om mørke og Afrika smaker beskt. Og fordi det toårige engasjement Tomm Kristiansen tok hos Sør-Sudans president Salva Kiir var betalt av FNs utvikingsprogram. Det lå i hovedsak rene motiver bak, kunne man altså hevde. Samtidig skiller rollen som presidentens håndgagne mann seg fundamentalt fra journalistens. Og det bærer denne innsideboka fra en stat i støpeskjeen preg av. Tomm Kristiansen tar nemlig parti. For løsrivelsesbestrebelsene og for den tidligere geriljagruppen SPLM. Først og fremst er Kristiansen for Salva Kiir. Og mot regimet i Khartoum, mot korrupsjon, Den internasjonale straffedomstolen, et sendrektig FN-byråkrati og gonzobistand fra godfjollete nordmenn.

Forfatteren har muligens litt stor tro på seg selv når han skriver: «Nå skal demokratiet bygges, og jeg er en av dem som sitter med bruksanvisningen». Men det er liten tvil om godviljen. Så sterk ser den ut til å være at forfatteren vinker farvel til nyhetskriteriene han selv lot seg underordne som mangeårig NRK-korrespondent. «Jeg har sett det allerede. Journalist etter journalist ankommer Juba, nygooglet, med kofferten full a klisjeer fra gamle reportasjer... Fokus er satt på vanskeligheter, fredsavtalen som trues, korrupsjonen som eter oss opp og hvordan hjelpen må innrettes. Hjelpen til stakkarene,» heter det tidlig i boka.

Selv vil Kristiansen fortelle om det sørsudanske folkets tapre kamp for frihet og fred. «Presidentens mann» er historien om hvordan han forsøkte å hjelpe. Med utgangspunkt i egne dagboksnotater formidler han den kompliserte konflikten på en personlig måte. Tvers gjennom kultursjokk, maktbegjær i den sørsudanske regjeringen, uforstandige internasjonale «venner» og overivrige sikkerhetsvakter som vil holde presidenten unna pressen. Han forteller inngående om den humpete fredsveien etter avtalen fra 2005. Først ble SPLMs mangeårige leder John Garang drept i en helikopterulykke, så var det trefninger i den omstridte grensebyen Abyie, deretter stadig flere angrep fra lokale kvegtjuver (som muligens blir oppfordret fra Khartoum) og strandede fredsforhandlinger med geriljagruppen LRA i grenseområdene mot Uganda og Kongo. Underveis har sørsudanerne forsøkt å gjennomføre en folketelling. Hele operasjonen har det selvfølgelig gått politikk i, fordi folketallet er avgjørende for SPLMs styrke overfor Khartoum. Og under det hele ligger utsikten til enorme oljeforekomster. Men Kristiansen ønsker altså egentlig ikke at det fokuseres på slike problemer. For det gjør jo vestlig presse «alltid».

Spørsmålet er om han egentlig selv tror på Sør-Sudans muligheter mot slutten av oppholdet – og mot slutten av boka. Hans eget betente forhold til sine illusjoner skinner nemlig igjennom etter hvert. Summen av skuffelser gjør til slutt framtidshåpet om til en besvergelse. Tvilen blir tydelig, men den forløses aldri. Kristiansen kunne altså gitt boka en tilleggsdimensjon dersom han forsøkte å bearbeide sin tiltagende resignasjon. Sør-Sudan har blitt sin egen fiende, skriver Tomm Kristiansen til slutt. Og så er det oljen, igjen. Den ligger der som en udetonert bombe. «La deres rike komme,» er likevel forfatterens siste kommentar.

Et kart over Sudan og nabolandene kunne gjort «Presidentens mann» mer oversiktlig. Det er også noe urovekkende ved likhetstegnet Kristiansen setter mellom fred og løsrivelse for Sør-Sudan. Han berører ikke den signaleffekten Sør-Sudans selvstendighet vil få i forhold til liknende konflikter i regionen. Men som utviklingspolitisk memoarbok er dette en nærgående skildring av en konflikt vi i Norge vet alt for lite om.