Dagsavisen.no / Kultur /

Kritiserer Knausgård-hyllest 10 kommentarer

«Min kamp»-forfatter Karl Ove Knausgård hylles for skildringer av dagligliv. Paradoksalt, mener kvinnelige kritikere. Foto: Anniken C. Mohr

Kvinnelige forfattere blir kritisert der Karl Ove Knausgård hylles. Det mener litteraturvitere og kjønnsforskere, som nå går ut mot anmeldernes unisone Knausgård-ros.

– Det er umulig å forestille seg at en kvinnelig forfatter ville blitt hyllet for å skrive om sitt liv i seks bind, sier Unn Conradi Andersen. Sosiologen og litteraturviteren ga tidligere i år ut boka «Har vi henne nå? Kvinnelige forfattere og mediene». Her beskriver hun hvordan medier og litteraturanmeldere omtaler kvinnelige og mannlige forfattere forskjellig, og hvordan begrep som «intimt», «inderlig» og «privat» brukes i negativ forstand når kvinner skriver om sine liv.

– Anmelderne er panegyriske, på mange måter er det fortjent, for det er et spennende prosjekt av høy litterær kvalitet. Jeg er fascinert av bøkene selv. Samtidig kunne jeg ønsket meg en problematisering av hvordan Knausgård skriver lange partier om det intime og private, sier Andersen.

Skriver om trilleturer

Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp» har vært bokhøstens store sensasjon. Hittil er det gitt ut tre bind i det seks bind store verket, og forlaget Oktober har sendt ut 55.000 av de tre bøkene. Verket er sterkt selvbiografisk, og omhandler Knausgårds familie, oppvekst og nåværende liv som småbarnsfar og forfatter. Særlig i bind 2 går Knausgård detaljert til verks i skildringen av dagliglivet, med lange passasjer om barnepass, handling, matlaging, trilleturer, krangling med kona og barn som sutrer.

– Hadde en kvinne skrevet dette, tror jeg hun ville blitt rammet av kritikken om at dette er privat og ikke angår offentligheten. Når Knausgård skriver dette, tolkes det som noe eksistensielt, sier Andersen.

– Mottakelsen av Knausgårds «Min kamp» bekrefter tesen min i boken «Har vi henne nå?»: Man har en ubevisst forståelse av at kvinner hører til i hjemmet og den private sfæren, mens mannen hører til i samfunnet, i arbeidet og politikken. Dermed blir erfaringer skrevet av kvinnelige forfattere ansett som private, mens menns erfaringer blir eksistensielle og av samfunnsmessig betydning. Av de som har anmeldt Knausgård er Ingunn Økland i Aftenposten blant de få som har problematisert dette, sier Andersen.

I anmeldelsen av «Min kamp» bind 2 påpekte Økland: «Var forfatteren kvinne, ville mange kalle det for kvinnelitteratur».

Macho

– Jeg har undret meg over anmeldelsene av Knausgårds «Min kamp», sier Wencke Mühleisen som er førsteamanuensis og leder i nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger. Tirsdag kveld ble Knausgård intervjuet på Litteraturhuset foran en fullsatt sal. Kjønnsforsker Wencke Mühleisen var blant dem som var til stede. Hun har begynt å arbeide med mottakelsen av «Min kamp» i et kjønnsperspektiv.

– Som kjønnsforsker er det interessant å se at Knausgårds skildring av det intime og hverdagslige blir unisont hyllet, mens kvinnelige forfattere som gjør det samme ofte blir kritisert for å være for private, sier Mühleisen.

Hun påpeker det paradoksale i hvordan anmelderne omtaler delene av «Min kamp» som handler om hverdagslige problemstillinger, samtidig berømmer hun Knausgård for å løfte fram dette stoffet:

– Knausgård følger det feministiske slagordet om å politisere det personlige. Men han gjør dette på en macho måte: Gjennom det massive i prosjektet, det å skrive seks bind på 3.000 sider, gir han tyngde til det intime, sier Mühleisen.

– Både kvinner og menn skriver intime skildringer. Mens det har vært en gjenganger i litteraturkritikken de siste 20-30 årene at kvinner skriver fra et lite, intimisert rom og dermed har vanskelig for å snakke om de store temaene. Forfattere som Vigdis Hjorth, Herbjørg Wassmo og Marie Takvam er blitt kritisert for å skrive om private erfaringer.

«Knausgård er privat»

Redaktør Charlotte Myrbråten i feministtidsskriftet Fett anmeldte «Min kamp 1» i Bergensavisen, og ga den terningkast fire. Her framhevet hun at Knausgårds bok er «personlig og privat hele veien, uten at noen anklager Knausgård for å være for selvopptatt og for lite universell, slik kvinnelige forfatter ofte blir anklaget for om de skriver på lignende vis».

– Det er svært påfallende hvordan adjektivene som brukes om Knausgård i positiv forstand – intim, inderlig, tett – brukes i negativ forstand om kvinnelige forfattere. Dag Solstad har også skrevet nært og selvbiografisk og fått ros for det, mens når Vigdis Hjorth gjør det, blir det ansett som vulgært, sier Myrbråten.

– En kvinnelig forfatter ville ikke fått den enorme hyllesten som Knausgård har fått. Det ville ikke blitt brukt ord som «modig» og revolusjonerende. Og det er ikke fordi han skriver bedre enn alle kvinnelige forfattere. Kvinnelige forfattere blir beskyldt for å være selvopptatte og upolitiske – det blir aldri Jon Fosse, mener Myrbråten.