Dagsavisen.no / Kultur /

En brubyggerpris Skriv en kommentar

Den canadiske filosofiprofessoren Ian Hacking tildeles i dag Holbergprisen 2009. Foto: Patrick Imbert/Holbergprisen

At Ian Hacking i dag mottar Holbergprisen 2009, tyder på en jury med ambisjoner om å gjøre vår viktigste forskningspris til et middel for å overskride fastlåste konfliktlinjer.

Den canadiske filosofiprofessoren Ian Hacking er såpass respektert at det møtes med allment bifall når 4,5 millioner holbergpriskroner i dag stikkes i hendene hans. At Hacking får prisen – som deles ut for fremragende bidrag innen humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi – styrker dens stilling etter år med kontrovers, noe filosofinestor Dagfinn Føllesdal var inne på i en kronikk i Aftenposten i går.

Ettersom Holbergprisen fremdeles er ung, må den nemlig årlig låne glans og legitimitet fra mottakerne. Som i sin tur må føle seg beæret over å motta den. Men de foregående prisvinnerne har vært omdiskuterte. I sin tid fikk det statsviter Jon Elster til å utbryte at prisen var død, bare tre år etter at Stortinget hadde etablert den.

Den første vinneren, Julia Kristeva, ble i 2004 avfeid som «høgt prisa skodde» i et minneverdig debattinnlegg fra økonomiprofessor Sjur Didrik Flåm. Den neste utdelingen møtte lakoniske kommentarer om at prisen trengte Jürgen Habermas mer enn Habermas trengte prisen. Før Elster igjen var ute og kritiserte Shmuel Eisenstadt for å tilhøre B-laget blant internasjonale statsvitere. Det gikk noe roligere for seg i 2007, da rettsfilosofen Ronald Dworkin mottok æren. Men i fjor ble kulturteoretikeren Fredric R. Jameson beskrevet som en «sjarlatan» av – jo da – Jon Elster, mannen som kalte Kristeva en «notorisk fransk sjarlatan», og altså var blitt litt mildere stemt.

Det gjennomgående i disse kontroversene har vært forholdet mellom vitenskapen og samfunnet. I hvilken grad er kategorier og spørsmål i forskningen bestemt av sosiale forhold, og i hvor stor grad samstemmer de med tilstanden i den ytre virkeligheten? Kan menneskehjernen noensinne få tilgang til verden i ren form, uavhengig av språk, kultur og makt? Denne debatten om «sosial konstruksjon» har lange aner og går mellom teoritradisjoner og fagområder. I perioder har den vært svært polarisert. For eksempel da Hans Skjervheim sammenlignet Jaques Derrida med å hoppe i Etna. Eller da litteraturviteren Eivind Røssaak beskrev Skjervheims mottakelse av Derrida som «den reisendes sjokkartede møte med det fremmede».

Dersom man gjennomser de seks begrunnelsene som Holbergprisens fagkomité så langt har rukket å formulere, tyder mye på en ambisjon om å plassere prisen i dette spenningsfeltet. I tillegg til å belønne tverrfaglighet og deltakelse i en bredere offentlighet, kan det virke som om juryen har hatt som strategi å bygge bru mellom polene over tid.

Det har i så fall vært modig. Det har skjedd i en situasjon der en fløy mer nidkjært enn den andre har voktet sine tuer. Og det vil kunne gjøre prisen større tjenester enn mindre kontroversielle utnevnelser ville maktet.

I årets begrunnelse trekker fagkomiteen fram Ian Hackings forsøk på å redefinere debatten om sosial konstruksjon av vitenskapelige kategorier. I Aftenposten skriver Føllesdal at Hacking er en kritisk tilhenger av den franske filosofen Michel Foucault. Og til Klassekampen sier professor Ragnar Fjelland fra Universitetet i Bergen, der prisen deles ut, at Hacking ser spørsmålet om sosial konstruksjon i lys av empiri. «Når feminister kritiserer vitenskapen for å være frambrakt av hvite, middelaldrende menn, vil Hacking si at hvordan dette er frambrakt, og hvilke konsekvenser det har, må undersøkes konkret,» sier Fjelland.

Det er mye som tyder på at Holbergprisens fagkomité, som består av blant andre Toril Moi og Kwame Anthony Appiah, ønsker å belønne nettopp slike brubyggings- og overskridelsesbestrebelser. Denne gangen kan det se ut som om de har lykkes. Og det på en måte som ikke så lett lar seg angripe.