Dagsavisen.no / Kultur /
For fjortisjenter i alle aldre Skriv en kommentar
Bella Swan (Kristen Stewart) søker trøst hos Jacob Black (Taylor Lautner) da vampyrkjæresten forlater henne. Foto: Summit Entertainment
Andre kapittel i det popkulturelle fenomenet «The Twilight Saga» lever ikke
opp til forgjengeren «Twilight», men det er godt mulig den lever opp til
fansens forventninger.
- Regi: Chris Weitz
- Land: USA
- År: 2009
Kultur
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
Man trenger ikke akkurat en doktorgrad i psykologi for å skjønne hvorfor denne serien har så stor appell blant fjortisjenter i alle aldre. Den plugger seg rett inn i de romantiske fantasiene til mange ungpiker, og banale som de kanskje kan fortone seg for voksne kynikere, skal man slett ikke kimse av historier som vekker så sterke følelser. Surmagede filmkritikere bør absolutt ikke komme i veien for en sånn lidenskap. La gå at dette egentlig er en eneste stor metafor for å miste jomfrudommen, skrevet av en religiøs forfatter som promoterer seksuell avholdenhet (Stephenie Meyer er en dedikert mormoner i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige).
Etter en uheldig hendelse på attenårsdagen blir Bella Swan (Kristen Stewart) forlatt av sin vampyrkjæreste Edward Cullen (Robert Pattinson). Bella tar bruddet veldig hard, og blir om mulig enda mer innadvendt. Hun unngår venner, klarer ikke å spise og orker ikke engang å høre på musikk. Alt minner henne bare om hennes elskede Edward. Heldigvis har hun barndomsvennen Jacob Black (Taylor Lautner) å støtte seg til, men også han har sine mørke hemmeligheter. Jacob tilhører nemlig en indianerstamme med varulver, som gjør sitt beste for å beskytte lokalbefolkningen i Forks, Washington mot tørste vampyrer. Bella befinner seg snart i en kjærlighetstriangel mellom to naturlige fiender, som blir desto mer dramatisk etter at en knust Edward tar turen til Italia for å overlate livet sitt i klørne på den adelige vampyrslekten Volturi.
Mye kan sies om årsakene til «Twilight»-sagaens enorme popularitet, men det er selve filmen som skal vurderes, ikke fenomenet – og «Twilight: New Moon» fungerer ikke like bra som man kunne ha håpet. Det merkes at «New Moon» er stresset fram foran kamera i rekordtid for å få maksimalt utbytte av mediehysteriet. Historien er i tynneste laget, og flere av spesialeffektene føles uferdige. Allikevel, «New Moon» kjenner målgruppen sin, og gjør sitt ytterste for å tekkes dem. Det betyr et sjenerøst utvalg av veltrente unggutter i bar overkropp, en overdose kysk romantikk, og utallige enetaler om «udødelig kjærlighet». Noe som muligens er mer enn nok til å tilfredsstille målgruppen fram til tredje kapittel i sagaen, «Eclipse», kommer på kino sommeren 2010. Jeg tør tippe at den blir betydelig livligere.
Det største problemet er paradoksalt nok at «New Moon» er nødt til å holde seg såpass tett opp til romanen. Og dessverre er ikke Stephanie Meyers en spesielt begavet forfatter. Forgjengeren «Twilight» hadde et fortrinn i regissør Catherine Hardwicke («Thirteen»), som er et talent når det gjelder å fange opp væremåten til amerikanske tenåringer. Hun fikk for det meste Stephenie Meyers oppstyltede dialog til å gli naturlig, og fikk veldig fine prestasjoner ut av de unge skuespillerne sine. I «New Moon» har Chris Weitz («The Golden Compass») tatt over regien, og han har langt fra den samme ekspertisen når det gjelder å få fram autentiske følelser – noe som er helt fatalt i en så følelsesladet historie.
Emo-Edward er fraværende under mesteparten av spilletiden, og overlater Bella i de oppumpede overarmene til den vandrende Calvin Klein-reklamen Taylor Lautner. Kristen Stewart har fint lite kjemi med verken Pattinson eller Lautner, noe som kanskje er passende i en dydig, platonisk romanse. Hvor er Buffy, Angel og Spike når du virkelig trenger dem?
6
