Dagsavisen.no / Kultur /
Apatiske bastarder 1 kommentar
Los Bastardos er irriterende pretensiøs. Foto: Filmweb
En pretensiøs gjespefest som røsker oss opp fra apatien med et utbrudd av
sjokkerende ultravold.
- Regi: Amat Escalante
- Land: Mex/Fr/USA
- År: 2008
Kultur
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
Denne meksikanske smalfilmen vant hovedprisen på Kosmorama-festivalen i våres, og har sanket flere statuetter på ymse småfestivaler rundt om på kloden. «Los Bastardos» vil muligens appellere til nisjepublikummet som føler at film helst skal være ekskluderende «finkultur». Resten av oss vil raskt gjennomskue dette som en selvbevisst exploitation-rull for «arthouse»-målgruppen, som er spesialkonstruert for å vekke oppsikt på filmfestivaler. Bak kamera finner vi flere festivalkjenninger som har laget prisbelønte kunstfilmer i samme stil, blant dem Nuri Bilge Ceylan, tyrkeren bak tålmodighetsprøvelsene «Stemninger» (2006) og «Tre aper» (2008). Produsent Carlos Reygadas er kjent som regissøren bak «Stille natt» (2007) og «Gudenes kamp» (2005). Så vi vet allerede i oppløpet at «Los Bastardos» vil bli pretensiøse, provoserende, symbolske og skrekkelig seige saker.
For å sette stemningen starter filmen med en fem minutter lang statisk tagning av de to hovedpersonene, mens de spaserer bedagelig mot kamera. De er Jesus (Jesus Moires Rodriguez) og Fausto (Ruben Soza), og mon tro om navnene deres ikke har en symbolsk mening? Begge er illegale, meksikanske innvandrere som har fått et jobboppdrag: de skal drepe ekskona til en amerikaner. De sniker seg inn i hjemmet til den deprimerte husmoren Karen (Nina Zavarin), som røyker crack på kjøkkenet så fort sønnen hennes ute av huset. Fremfor å drepe Karen passer Jesus og Fausto på å utnytte sin sjeldne maktposisjon en stund. De tvinger henne til å lage mat, bader i svømmebassenget hennes og ser på TV. Røyker dop og gir Karen oralsex i scener som kan minne om Michael Hanekes «Funny Games» på Rohypnol. Vi har fra starten følelsen av at alt vil lede opp til en voldsom konklusjon, men innen den tid har nok mange av oss for lengst slumret inn i apatisk likegyldighet.
«Los Bastardos» har vage intensjoner om å si noe om kontrastene mellom den hvite middelklassen i USA og illegale immigranter, økonomisk urettferdighet og skiftende maktbalanse, men filmen fungerer mest som en blekkflekk – som publikummere kan prosjektere sine egne tolkninger på, mens minuttene sakte tikker forbi. Full av klønete skuespill, lettvint bildespråk og manglende psykologisk innsikt. Fortellerytmen er provoserende saktmodig, et bevisst grep for å gi avslutningen desto større kraft. 85 minutter med desperat kjedsomhet som leder opp til et par minutter med rystende ultravold. Ingen tvil om at denne sjokktaktikken er virkningsfull. «Los Bastardos» vekker oss opp fra den flegmatiske dvalen med en plutselig eksplosjon av brutalitet, som fungerer omtrent like effektivt som å slenge en kinaputt i fanget til noen som har sovnet på sofaen. Denne billige strategien garanterer deg en respons, men neppe en særlig positiv en. Man kan alltids klistre på seg et fårete smil, og late som om man er med på den sadistiske spøken – men den mest naturlige reaksjonen vil i beste fall være irritasjon.
6
