Dagsavisen.no / Kultur /
Lises svanesang Skriv en kommentar
Lise Fjeldstad som Irina Arkadina og Eindride Eidsvold som Trigorin i «Måken» av Anton Tsjekhov på Amfiscenen, Nationaltheatret. Regi av Sofia Jupither. Foto: Mimsy Møller
Som den aldrende divaen Irina Arkadina i «Måken» takker Lise Fjeldstad av som
fast ansatt skuespiller på Nationaltheatret. Det er ingen sympatisk avskjed.
Nå venter frilanstilværelsen på en av Norges mest populære skuespillere. 34 år har det gått siden Lise Fjeldstad sto på scenen på National som Blance Dubois i Tenessee Williams‘ «En sporvogn til begjær». Fram til da hadde hun jobbet både på Det Norske Teatret og NRK Fjernsynsteatret. I høst har hun tolket to krevende roller – som moren i Bergmanns «Høstsonaten» på Oslo Nye Teater og nå Irina Arkadina i Tsjekovs «Måken».
– Jeg har fått mange frilanstilbud og må være forsiktig så jeg ikke takker ja til for mye. Litt av tanken er at jeg nå, for første gang i mitt yrkesaktive liv skal kunne få litt tid til meg selv. Tid til å stelle hud og hår, kanskje få manikyr eller sitte på kafé og drikke kaffe latte. Det har jeg aldri gjort, jeg har bare sett folk gjøre det mens jeg haster forbi, sier Fjeldstad. Og ser ut som en ekte femme fatale der hun sitter med høy splitt og dyp utringning i pausen mellom prøvene på «Måken».
Selvopptatt
Rollen som den aldrende diva Irina Arkadina i «Måken» er ingen spesielt sympatisk rolle. I andre roller finner vi Espen Skjønberg, Bjørn Floberg, Eindride Eidsvold og Nils Jørgen Kaalstad. Tidligere i høst har hun stått på scenen på Oslo Nye Teater som moren Charlotte Andergast i Bergmanns «Høstsonaten».
– Verken Irina eller Charlotte er direkte sympatiske, er det deilig å få spille slem?
– Nei! Det er det virkelig ikke. Etter «Høstsonaten» hadde det vært deilig å kunne spille en snill person som får publikums sympati. Men det er klart, man får jo ut mye aggresjon ved å spille sine følelser ut på scenen, sier Fjelstad alvorlig.
Fornøyd
Da Anton Tsjekov satt opp stykket for første gang i 1896 fikk det ingen god mottakelse, men da den kjente teatermannen Stanislavskij gjorde sin oppsetning ett par år senere ble det suksess og gjennombrudd for Tsjekov som dramatiker. Stanislavskijs psykologiske metode, å la skuespillerne dykke dypt i egne følelser og bruke dem aktivt i sin rolletolkning, fungerte perfekt for Tsjekovs dramatikk.
– Irina er ikke slem, hun er redd. Som en aldrende kvinne opplever hun at hennes popularitet er dalende. Hun har satset alt på sitt vakre utseende og når hun merker at det forsvinner, at hun ikke lenger har samme draget på sitt publikum og ikke samme tiltrekningskraft på menn kjenner hun at fundamentet raser.
– Er dette følelser du selv har kjent på som voksen kvinne?
– Ja, vi er vel alle forfengelige, og jeg tror ikke det finnes en kvinne som ville si at de elsker å eldes. Men nå har ikke jeg satset å gjøre karriere kun på mitt utseende, så det blir ikke like dramatisk som for Irina.
Fjeldstads karriere er full av høydepunkter, hun har spilt mange av Ibsens kvinneskikkelser, Nora, Hedda, Fanny Wilton og Asta Almers. Hun har trollbundet sitt publikum med sine tolkninger av Maria Stuart, Desdemona, Dronning Maria – og som duggdråpe i Peer Gynt!
– Har du noen favoritt, og er det roller du har ønsket som du aldri fikk?
– Nei. Favorittene er mange, jeg synes jeg har vært særdeles privilegert og er meget takknemlig over mitt teaterliv, sier Lise Fjeldstad.





