Dagsavisen.no / Kultur /

Uren, luren – himmelturen! 1 kommentar

Foto: Therese Alice Sanne

Som et Soria Moria slott troner Grefsenkollen restaurant høyt over byen. Så utenom allfarvei at man helst bør stille med egen privatsjåfør for å kunne nyte mat og vin i fulle drag.

– Nå har jeg det. Det er jeg som skal skrive denne anmeldelsen, så da kan vel du holde deg til Farris? sa Løven og smilte skjevt.

Byløvene satt i bilen, på vei til et av byens mest høytsvevende spisesteder. Valget av transportmiddel var blitt en kattepine, og snart var vi framme ved endestasjonen, 367 meter over havet.

For et par år siden ble Grefsenkollen innlemmet i Kloster-familiens restaurantimperium, etter at den forrige eieren hadde gått med tap i flere år. Den laftede tømmerbygningen fra mellomkrigstida er fremdeles et populært utfartssted for friluftsfolket, ikke minst på søndager når 56-bussen går helt til topps. Men når sola går ned over Kolsåstoppen er det duket for sceneskifte, og vaffelspisende turgåere skygger banen for middagsgjester i finstasen. 25 millioner kroner er brukt til oppussing, og garvede kokker fra Palace Grill og Statholdergaarden er hentet inn for å gi gjestene en kulinarisk opplevelse utenom det vanlige. Alt lå til rette for en flott kveld.

Men så var det dette med logistikken. Ifølge restaurantens nettsider er det bare 15 minutters «fin spasertur» fra bussholdeplassen ved foten av Grefsenkollen. Det veibeskrivelsen unnlater å nevne, er at spaserturen går på en svingete og bratt vei 200 meter rett til værs. Å stavre seg oppover i stupmørke med penskoene på er ikke å anbefale, i hvert fall ikke på en novemberkveld med sludd og tåke. Like lite som det frister å betale mange hundre kroner i taxiregning. Men heldigvis visste Løvinnen råd.

– Jeg har en bedre idé! Kan du ikke bare sette igjen bilen når vi kommer på toppen, og så henter du den igjen i morgen?

Og sånn ble det.

Når døra åpner seg inn til Grefsenkollens storstue er det som å komme på hjemmebesøk til det forvokste trollet i eventyret, med tjæremalte tømmerstokker så tjukke som tusenårseika, meterbrede gulvplanker og en bardisk som er så bred og så høy at et fullvoksent menneske må stå på tå hev for å få hodet over kanten. Og over peisen henger trollets siste trofé, et illevarslende moskushode som glor olmt ned på de sist ankomne.

Stearinlysene er tent og servitørene står parate til å overta yttertøyet. Denne kvelden får vi vite at det ikke er tilstrekkelig med gjester til å fylle den største spisesalen. I stedet blir vi geleidet gjennom storstua og videre inn i vinterhagen, en liten utstikker med tente stearinlys og smårutete bestemorsvinduer. Langt der nede funkler byen som et juletre i adventstida. Men Løven ser rett i en vegg.

– Herfra ser vi jo ingenting av den fantastiske utsikten. De skulle heller tatt i bruk storstua, selv om det ville blitt litt glissent mellom bordene, sier Løvinnen.

Skuffelsen blir snart snudd til pur glede når hun blir fortalt hva som står på menyen. Eller rettere sagt, på menyen står det ingenting. Alt står skrevet i servitørens hukommelse, som ramser opp alle de sju slagene vi har i vente.

– Dere kan selvsagt også velge tre eller fem retter i stedet for sju, sier servitøren litt halvhjertet.

Vi må spørre om prisen, som er 830 kroner for sjuretters og 620 for femretters. Vi tar betenkningstid, men mest for syns skyld. Har vi først kommet så langt, skal det ikke skorte på noe. Fra det vi kan se virker det heller ikke som om de andre gjestene har satt på bremsen. Ved nabobordene konverseres det høflig på italiensk, engelsk og norsk, dette er tydeligvis et populært sted for forretningsmiddager og runde jubileer. Vi går for sjuretters, riktignok med en vinpakke til 695 kroner på deling.

– Så her sitter vi, ingen over og ingen ved siden, smiler Løvinnen og hever glasset med champagne. I en ganske krydret og smaksrik tapning, som syder av duggfriske bobler rett fra en nyåpnet flaske.

Det skal bli overraskende mange høydepunkter i løpet av kvelden, hvor Byløvene blir traktert som konger på haugen. Rettene er innbydende og velkomponerte, i en fin balansegang mellom gjennomtenkt kreativitet og løssluppen skaperglede. Underveis øser servitørene av både matfaglige kunnskaper og entusiasme, og kommer ilende til ved hvert minste vink. Den første godbiten er en apetittvekker med andeconfit med rødbet og dillmajones, før vi får skatevinge med deilig gressløkmajones og tynnskåret eple. Deretter følger skiver av speket laks, marmorert med dillkrydder og servert med ertemos. Og så rett over til en av kveldens innertiere, røkte kamskjell med røkt paprika og gresskarmos.

– Kamskjellet formelig smelter på tunga, det saftigste og møreste jeg har smakt noensinne. Og en fantastisk god gresskarmos! Og jeg som trodde at gresskar ikke var brukandes til noe annet enn halloween-pynt, smatter Løvinnen. I glasset har vi fått tysk hvitvin, Dr. Bûrklin-Wolf Riesling Trocken 2008, en fruktig hvitvin med mye restsødme og aromaer av appelsin og stikkelsbær. Samtlige viner vi får servert står fjellstøtt til rettene. Eneste unntaket er når servitøren kommer med en forrett med vaktel og foie gras i kyllingbiter, servert i en suppe av en litt smakløs mandelskum med kinakål. Og oloroso-sherry i glasset?

– Dette ble kveldens utfordring for ganen, men et aldri så lite feilskjær må være tillatt når målet er perfeksjon, sier Løven, og ber servitøren sjekke om sherryen kanskje har sett sine bedre dager. – Den er helt fin, konkluderer servitøren. – Oloroso er oksidert, og det er kanskje derfor dere opplever at den passer dårlig med maten. Men fint at dere sier ifra.

Etter enda en forrett med melkeposjert brosme og en hovedrett med elg, er Byløvene i ferd med å gli ned fra stolene i ren og skjær utmattelse. Men ennå er det plass til et velassortert ostefat, samt en dessert med husets troikakake og marsipanis. Da reiser en av de andre gjestene seg for å holde en improvisert tale på bedugget Oxford-engelsk for den lille forsamlingen.

– Ladies and gentlemen, jeg vil gjerne få meddele at min fortryllende kone fyller 50 år i dag. Vær så vennlig å finn fram lommebøkene, så vil jeg snart komme rundt for å samle inn kollekten.

Byløvene skynder seg å be om regningen. Den kom på 2.350 kroner, for en vinpakke på deling og to ganger sju retters meny. Pluss 300 kroner for hjemturen. Sånn går det når man ikke kan stille med egen sjåfør.

– Uren luren, steinrøys, steinrøys, men så langt fra noen svelt i hjel! synger Løven i taxien på veien hjem.