Dagsavisen.no / Kultur /
Spektakulær katastrofe Skriv en kommentar
99 prosent av verdens befolkning ser ut til å stryke med i «2012». Foto: Filmweb
Det er sannelig vanskelig å se hvordan man kan toppe «2012» når det gjelder
spektakulære totalødeleggelser – med mindre noen bestemmer seg for å sprenge
hele solsystemet i filler i en fem timer lang 3D-film for alle pengene i
hele verden.
- Regi: Roland Emmerich
- Land: USA
- År: 2009
Kultur
Espen Svenningsen Rambøl
Espen Svenningsen Rambøl
Enden er her!
Ifølge dommedagsfilmene kan allting skje. Men om marsboerne skal rekke å utrydde oss og overta jorda, må de komme før jula 2012.
Alt var så meget enklere før. På 1970-tallet var det nok å dytte noen kjente skuespillere inn i en brennende skyskraper, så hadde du en katastrofefilm. Nå er du nødt til å mose hele kloden og utslette mesteparten av verdens befolkning før folk er fornøyde. Og vi kan trygt kåre Roland Emmerich til den moderne katastrofekongen, en kitschkunstner og showmann som vet å stelle i stand spektakulær, hjernedød popkornmoro.
Han har tidligere regissert «Stargate», «Independence Day» og «The Day After Tomorrow». Megaproduksjoner som jeg aldri ville finne på å kalle bra filmer, men som alle er underholdende. «Godzilla» og «10,000 BC», ikke like mye.
Personlig velger jeg å tro at Emmerich har en velutviklet sans for campy humor, og er helt innforstått med hvor fjollete filmene hans er. Han er tross alt en venstrevridd, åpen homse som samler på skrullete popkunst, så kanskje alle filmene hans er ment å være enorme kitschkunstinstallasjoner som gjøgler med Hollywood-klisjeene. En god porsjon ironisk distanse er uansett nødvendig for å få maksimalt utbytte av «2012», som må sies å ha en anselig underholdningsverdi.
Denne gangen har han bladd litt i New Age-hylla til sin lokale bokhandler, og latt seg inspirere av konspirasjonsteoriene rundt Maya-kalenderens påståtte spådommer om at jorden går under 21. desember 2012. Emmerich har dessuten tyvlånt elementer rett fra Spielbergs «War of the World», og de fleste av sine tidligere «blockbusters».
En geolog oppdager i 2009 at solstormer er i ferd med å overopphete jordens indre, noe som vil føre til polskifte og armageddon. Verdens statsledere legger opp en kriseplan, mens resten av befolkningen lever i salig uvitenhet om at alt ender i desember 2012. En av dem er Jackson Curtis (John Cusack), en fraskilt New Age-forfatter som har tatt med seg sine to barn på en campingtur til Yellowstone-parken – selve nullpunktet for apokalypsen. Takket være en smågal piratradiovert (Woody Harrelson) oppdager Jackson planene om en evakuering av utvalgte mennesker i et hemmelig «Noas Ark»-prosjekt. I hælene har de så mange dataanimerte jordskjelv, tsunamier, supervulkaner og røykskyer man kan kjøpe for 200 millioner dollar. Det er ganske mange.
Spesialeffektene er ikke direkte realistiske, men de er storslagne. På veien blir et bredt utvalg av kjente minnesmerker most med stor entusiasme, inklusive Det sixtinske kapell, Jesus-statuen i Rio de Janeiro, samt hele Los Angeles og Las Vegas. 99 prosent av verdens befolkning ser ut til å stryke med, men det tar vi ikke så tungt. Den gode nyheten: dronningen av England overlever. Guvernator Arnold Schwarzenegger gjør ikke det. Du skjønner tegningen når du ser John Cusack kjøre om kapp med et jordskjelv i en limousin.
Alt er enda større, mer storslagent og spektakulært katastrofalt – mens manuset er mer av det samme gamle. Det betyr at A) Det hvite huset blir totalrasert igjen, B) hovedpersonen vinner tilbake både ekskona og respekten til ungene sine mellom katastrofene, samt C) bikkja overlever nok en gang. Det burde være overflødig å påpeke at alt er fornøyelig selvparodisk og ingenting er troverdig for et millisekund – men det er jo bare en del av moroa. Det eneste som mangler her er 3D-briller!
6
