Dagsavisen.no / Kultur /

Teater med filmkompleks Skriv en kommentar

Nationaltheatret ønsker å fortelle en historie, men forestillingen har lagt seg for nær opp til sin filmstorebror. Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret

Nationaltheatrets verdenspremiere på iscenesettelsen av Ingmar Bergmans berømte «Fanny og Alexander» har ikke lykkes fullt ut i løsrivelsen fra filmen.

I sitt nesten krampaktige forsøk på ikke å være filmen, er det ironisk nok forestillingen selv som stadig trekker tankene mot nettopp filmen. Det som i hovedsak skiller dem fra hverandre, er at vi her får historien fortalt av den voksne Alexander. Det er i hans munn vi finner noen av de mest kjente sitatene, som skildringen av teatret som et sted hvor alt er mulig, «hvor tid og rom ikke eksisterer.» Han vandrer inn på scenen, i en fullt opplyst sal og fører oss bakover i tid til sin barndom og julespillet på det lille teatret til familien. Deretter bærer det videre inn i familien Ekdahls julefeiring. Historien forløper i stor grad som i filmen, med unntak av noen tilførte og andre fjernede scener.

Familien Ekdahl

Vi møter familien Ekdahl i en liten by i Sverige julen 1907. Familien er velholden og eier et teater, og vi følger dem gjennom motgang og medgang de kommende år. I sentrum står søskenparet Fanny og Alexander, som mister sin far (Oscar) nokså tidlig i historien. Kort tid etterpå gifter moren (Emilie) seg med byens biskop, og søskenparets liv endrer seg drastisk. Fra teaterfamiliens overflod og glede flytter de inn i et spartansk og strengt hjem hos Biskopen. Til slutt er det familievennen Isak som redder dem fra denne tilværelsen. I tillegg ser vi altså historien gjennom den voksne Alexanders blikk, som kontrasterer og kommenterer oppfatningene fra barndommen.

Høyt tempo

Filmen som medium har noen muligheter som teatret ikke har, men dette trenger ikke gi teatret et handikap. Selv om forestillingen er like lang som den vanligste filmversjonen (tre timer), kunne forestillingen med stor fordel tatt seg enda bedre tid. Tempoet er her for høyt – og resultatet er at man aldri rekker å bli kjent med noen av karakterene. Langt mindre forstå hvorfor de handler som de gjør, hvilket gjør at de framstår som sjablongaktige figurer – hvis hovedhensikt er å gi et omriss av en historie tilført et snev av humor. Hvert minste humoristiske aspekt er utnyttet, og det virker som om man (ubegrunnet) har fryktet at publikum skulle kjede seg. Nødvendigheten av dypere karakterskildringer for å få forståelse for historien er oversett. Det samme gjelder de mørke undertonene og de såre forholdene som i stedet drukner i komikk.

Tillitsløst

Det virker som om Bang-Hansen ikke har hatt tillit til verken teksten, publikum eller skuespillerstab. Resultatet er at Nationaltheatrets ensemble ikke får muligheten til å overbevise. Det er et fåtall som får utdype sine karakterer, og langt mindre relasjonene dem imellom. Et av unntakene er Kjersti Holmen som Emilie. Jeg får her en dypere forståelse for hennes valg og relasjoner, og karakteren tilføres et lag filmen ikke har. Mens karakterer som jøden Isak og hans sønner Aron og Ismael blir parodiske. Det samme gjelder Biskop Vergérus, noe som gjør at han framstår nesten ufarlig i stedet for tyrannaktig.

I likhet med handlingsforløpet har det estetiske uttrykket mange likhetstrekk med filmen. Julespillet er som et vakkert glansbilde, og familien Ekdahls hjem er varmt og frodig. Kostymene er i stil med øvrig scenografi, og man presenteres for en helhetlig estetikk. Men der iscenesettelsen har valgt å skille seg fra filmen er det en del valg som framstår som noe formålsløse. Blant annet er Biskopens protestantiske, spartanske og enkle husholdningen byttet ut mot en mer katolsk-inspirert estetikk, et valg som kløner det litt til for handlingen. Kontrasten mellom hjemmene til Ekdahl-familien, Biskopen og Isak blir dermed mindre.

Sammendrag

Som Bergman selv har Nationaltheatret ønsket å fortelle en historie. Men iscenesettelsen står ennå ikke helt på egne ben. Jeg klarer verken å glemme mitt eget liv eller å se den store verden speilet i den lille, som det snakkes om innledningsvis i forestillingen. Forestillingen har lagt seg for nær opp til sin filmstorebror og ikke turt å stole på sine egne verktøy. Og dermed fungerer forestillingen dessverre som en oppsummering av filmen, som bare tidvis står seg som et supplement til filmen.