Dagsavisen.no / Kultur /

Han fant opp «world music» – men angrer 1 kommentar

Hovedmenn i verdensmusikken: Nick Gold (t.v.) driver selskapet World Circuit, som gir ut Toumani Diabate og flere andre av artistene på Oslo World Music Festival. Foto: Fredrik Bjerknes

Han var med på å lage begrepet «world music». Nå er Nick Gold på Oslo World Music Festival for å lage plate med den legendariske kora-spilleren Toumani Diabate og Kringkastingsorkesteret.

– Ja, jeg var der. Og jeg beklager! sier Nick Gold og ler. Han var med på å finne opp begrepet «world music», under et skjebnesvangert møte i London i 1987. På en pub møttes en håndfull uavhengige aktører innen britisk musikk for å diskutere hvordan de bedre kunne markedsføre musikk fra andre deler av verden enn den engelskspråklige. De vedtok å bruke begrepet «world music» om utgivelsene sine.

22 år senere er world music blitt en stor og verdensomspennende forretning, i Oslo har begrepet sin egen festival, og Nick Gold er en av de sentrale aktørene i denne bransjen.

Ikke minst takket være artisten ved hans side, Toumani Diabate fra Mali, ansett som en av verdens fremste solister uansett sjanger eller instrument. Han spiller det urgamle, harpelignende instrumentet kora, som hans forfedre i Mali har spilt gjennom 71 generasjoner. En serie album på Nick Golds plateselskap World Circuit de siste årene har brakt Diabate internasjonal anerkjennelse. Internasjonale kritikere har plassert ham på nivå med musikkhistoriske størrelser som Duke Ellington og Jimi Hendrix. I morgen opptrer Diabate på Oslo World Music Festival sammen med Kringkastingsorkesteret, og resultatet skal Nick Gold gi ut på plate neste år.

Unikt prosjekt

– Dette prosjektet er unikt. Dette er første gangen mandé-musikken spilles med symfoniorkester, sier Diabate, og refererer til musikken fra det gamle, høyt utviklede kongedømmet som regjerte i Mali fram til 1600-tallet. Musikk som hans forfedre spilte, og som han viderebringer og fornyer.

– Mange forbinder afrikansk musikk med perkusjon og dans. Men dette er noe annet. Dette er klassisk musikk som er eldre enn Mozart og Bach. Dette er musikk som fortjener å bli anerkjent, respektert og likt, understreker Toumani Diabate, som skryter stort av Kringkastingsorkesteret.

– De er mer enn bare profesjonelle, de er åpne og respektfulle overfor musikken. Og de svinger! fastslår Diabate.

– Dere er kanskje ikke klar over hvor stor anerkjennelse dette orkesteret nyter internasjonalt? skyter Nick Gold inn. Tidligere i år gjorde Diabate to lignende konserter med filharmoniske orkestre i London og Liverpool, men Gold velger likevel å gi ut opptakene med Kringkastingsorkesteret.

– Her har vi fått bedre tid til å øve. Etter to dagers øving med Toumani og orkesteret er resultatet allerede et helt annet, fastslår Gold. Han har ytterligere to album med Toumani Diabate på utgivelsesplanen for neste år: Ett album med duetter og ett album der vestafrikanske og cubanske musikere møtes til samspill i Havana.

– Jeg ville gjerne gitt ut tre plater med Toumani hvert år. Musikken bare strømmer ut av ham. Han er ett geni, stråler Gold, mens Toumani trekker på skuldrene og sier:

– Æh, gi deg.

Sju millioner solgte

To av de andre sentrale artistene på Oslo World Music Festival er tilknyttet Golds plateselskapet – Oumou Sangare (se ved siden av) og Tony Allen. Gold har drevet World Circuit siden 1987 og har her spilt en hovedrolle i å gjøre world music til verdensmusikk. Albumet «Buena Vista Social Club» (1997), som Gold tok initiativet til, er tidenes bestselgende world music-plate med over sju millioner solgte eksemplarer. Til Golds forbløffelse.

– Det er utrolig vanskelig å skjønne hvorfor det skjedde i så stor skala med akkurat denne plata. Men det var vel rett plate til rett tid på rett sted. Og så er det jo en fantastisk innspilling. Det handler om en helt spesiell samling personer som spiller sammen i samme rom. Og plata plasserer deg der, midt blant musikerne, sier Gold.

– Oppbrukt begrep

«Buena Vista Social Club»-albumet resulterte i både en prisbelønt film av Wim Wenders, og en lang rekke utgivelser med de legendariske cubanske artistene. Suksessen brakte både Golds World Circuit og begrepet «world music» til nye høyder. Men nå er begrepet oppbrukt, mener Gold.

– Det var aldri et brukbart begrep som beskrivelse av musikk. Det var en foreløpig løsning på et kortsiktig problem: Stadig flere ble interessert i plater som kom fra andre steder enn den lille verdenen av vestlig musikk. Og hvor i hyllene skulle platebutikkene plassere plater med kor fra Bulgaria og koraspillere fra Mali? forteller Gold, om møtet i 1987.

– Vi som var med, hadde aldri trodd at begrepet ville vare så lenge. Vi trodde at platene etter hvert ville bli rubrisert som afrikansk musikk, cubansk musikk, eller hvor de nå hørte hjemme. Slik gikk det ikke. I dag tjener «world music»-begrepet til å sette til side 90 prosent av verdens musikk som noe annerledes, mener Gold.

– Jeg liker heller ikke betegnelsen «world music» – hvem sin verden snakker vi om? Det er på tide å finne opp et annet begrep, mener Toumani Diabate.

– «World music»-begrepet har fått en del negative sider, samtidig har det skapt en plattform for mange artister der de kan bli hørt og sett, synes Gold.

Uten ham hadde dette vært bare «Oslo Festival», foreslår Dagsavisen. Gold ler.

– Ja, men det ville vel fungert, det også?