Dagsavisen.no / Kultur /

Pianist på utstilling Skriv en kommentar

Mulighetenes kunst: Leif Ove Andsnes spiller flygel mens Robin Rhode tegner det. Foto: EMI Classics

Leif Ove Andsnes tar den klassiske konsertformen et skritt videre i høst. Hans framførelser av Mussorgskijs «Bilder på en utstilling» er en visuell opplevelse som mange rockestjerner vil misunne ham.

– Altfor mange konserter er helt bevisstløse på hva slags stemninger man vil skape. Dette prosjektet har fått meg til å tenke nytt. Her har den klassiske musikken mye å lære av andre musikksjangere, mener Leif Ove Andsnes.

Leif Ove Andsnes’ «Pictures At An Exhibition» blir også utgitt i en stor pakke med mange av bildene i en bok, og en DVD fra urframførelsen på kammermusikkfestivalen i Risør i sommer. Men den kommer også på en vanlig CD, der musikken kan høres helt for seg selv.

Modest Mussorgskijs komposisjon fra 1874 er opprinnelig basert på inntrykk fra en utstilling av kunstneren Viktor Hartmann. For sin forestilling «Pictures Reframed» har Andsnes samarbeidet med den sørafrikanske kunstneren Robin Rhode.

– Lincoln Centre i New York har et program der de blander flere kunstformer. De har spurt meg om å gjøre noe sånt i mange år. Jeg har spilt «Pictures At An Exhibition» på vanlige konserter før. Siden komposisjonen er inspirert av visuell kunst ville jeg ta den tilbake dit, forklarer Andsnes.

Pianisten spiller sine foreløpig siste konserter uten bilder rundt seg på alle kanter i Roma i morgen. 13. november er det nypremiere på «Pictures Reframed» i Lincoln Center. Dette prosjektet vil holde ham opptatt helt fram til jul. 18. desember kommer han til Oslo Konserthus.

– Dette er et prosjekt som krever store ressurser og sponsorer. Det er ikke så veldig lett å turnere med, forklarer Andsnes. Han understreker at han som pianist står like fritt til å utfolde seg som på vanlige konserter. Det sitter en mann bak scenen og justerer det visuelle tempoet etter musikken sånn som han spiller den.

Konservativt miljø

– Vi ser ikke sånt så ofte innen klassisk musikk?

– Vi gjør ikke det. Jeg opererer innenfor et konservativt miljø. Det har jeg allerede merket med dette prosjektet. Innenfor kunstverdenen har de ingen forbehold overfor dette, og synes det er flott. I den klassiske musikken er det noen som mener at bildene blir forstyrrende, og spør om musikken virkelig trenger dette. Nei, selvfølgelig gjør den ikke det. Dette er et av de flotteste stykkene som er skrevet. Men dette er noe helt annet. Et annet evenement. Et eksperiment for å se om disse kunstformene kan stå sammen. Jeg skjønner at det er utfordrende. Vi er ikke vant til å bruke to sanser så aktivt samtidig, både syn og hørsel.

– Dette blir et nytt uttrykk, for et nytt publikum. Mange fra min generasjon, og yngre som jeg har snakket med, går ikke så mye på klassiske konserter. Men dette har de lyst til å se. Fordi de finner det intellektuelt stimulerende.

– «Bilder på en utstilling» blir ofte omtalt som en oppvisningskonsert for pianister, og en stor utfordring?

– Det er et skikkelig stykke å ta tak i. Mussorgskij var nok ikke så god til å skrive for piano som han var til å komponere. Ideen er så gigantisk at flere komponister lot seg utfordre av den. Ravel blåste det opp fra piano til det helt store formatet. – Mange har forskjellige innganger til komposisjonen. Jeg så et klipp fra Michael Jacksons «This Is It», der bandet plutselig spilte begynnelsen av «Promenaden» fra stykket. Noen sier at Emerson Lake & Palmers versjon ble deres inngang til den klassiske musikken. Jeg synes at denne også er veldig tøff, selv om den er langt fra originalen. Den beviser at musikken holder seg gjennom det meste. Vi hører fortsatt Mussorgskij gjennom den anarkistiske tolkningen.

Flygelet som drukner

Kjell Hillveg skrev i Dagsavisen lørdag av Andsnes nye tolkning er «en nærmest definitiv innspilling» av verket.

– Jeg har forsøkt å få fram kontrastene og egenartene i hver sats. Få fram følelsen av reisen fra det ene bildet til det neste. Å binde dette sammen på en bedre måte, ikke bare hoppe fra et bilde til et annet. Jeg vil at det skal vokse og vokse. Fram til slutten med «Den store porten i Kiev».

– Og da kommer også filmen der dere drukner dette flygelet. Det trenger kanskje en forklaring?

– Robin Rhode fortalte at han hadde en drøm om å drepe et piano. Å knivstikke det, tenne på, eller henge det. Dekonstruere det, og skape noe nytt. Det er litt slapstick i dette også. Vi endte med å drukne det.

At Andsnes selv sitter og spiller på flygelet mens vannet stiger er ikke med i filmen bak ham på scenen. Dette var egentlig bare en egen opptreden for arbeiderne på Bergens Mekaniske Verft, der seansen ble tatt opp i tørrdokken. For til slutt står instrumentet helt under vann.

– Det er noe utrolig flott i dette. Folk har sterke emosjonelle reaksjoner til denne delen av filmen. Med det store svarte flygelet og de hvite vannmassene. Heldigvis var det ikke mitt flygel. Det er et gammelt et som har vært brukt til mye rart før.