Dagsavisen.no / Kultur /

Nesten Fosse Skriv en kommentar

Kulden i Lars Noréns tekst kommer til uttrykk gjennom kaldt lys og snø som laver ned. Foto: Erik Berg/Det Norske Teatre

Det Norske Teatrets urpremiere på Lars Noréns stykke «Lys» minner nesten om et Jon Fosse-stykke. Men bare nesten.

Regissør Eirik Stubø og dramatiker Jon Fosse har tidligere vist seg å være et godt tospann, og innledningsvis i «Lys» kunne man være fristet til å tro at også dette var et resultat av det. Men at det her er svenske Lars Norén som er Stubøs partner tar det ikke lang tid før avklares. Det er først og fremst språket og Stubøs formspråk som leder tankene mot Fosse, mens Noréns tekstform henter oss tilbake til hans landskap. Stubø er en mann med mange faste samarbeidspartnere, og også den visuelle signaturen han tegner med scenograf Kari Gravklev og lysdesigner Ellen Ruge er stilsikker og gjenkjennelig. Den visuelle profilen er markert – og kulden i Noréns tekst kommer til uttrykk gjennom kaldt lys og snø som laver ned.

Sorgbearbeiding

Vi møter en mann og hans to voksne barn er på sykehuset. Etter hvert kommer det fram at deres kone og mor er død. Hun har druknet seg. «Lys» kan ses som en forestilling om sorg, og om de ulike måtene å prosessere sorg på. Den omhandler ikke like spesifikt selvmordet, hvilket egentlig er en befrielse, men de tre pårørende sitter alle med ulike reaksjoner på selvmordet. Når datteren utbryter at «ho visste ikkje kva ho gjorde,» så er farens stille svar: «det& får vi håpe på.» Sønnen på sin side reagerer med sinne – og synes moren har vært feig: «korleis kunne ho gjere det?» Følelsene deres kontrasteres ikke, men stilles fram side om side. Noe som passer Stubøs regi godt. Og på denne måten tar heller ikke forestillingen standpunkt til selvmordet per se.

Samme dag som kona hans dør treffer Faren (Svein Tindberg) ei kvinne (Maria Henriksen) som vasker på sykehuset. Dialogen mellom dem og skildringen av deres spede vennskap er keitete og morsomt, samtidig som det er både rørende og troverdig.

Mørke rom

Scenene flyter inn i hverandre, og stykket deles opp i tre deler som skilles med mellomspill. Skuespillerne stiller seg foran publikum mens musikk av Franz Schuberts «Winterreise» og «Schwanengesang» spilles over høyttaleranlegget. Norén er kjent for å tematisere døden i sine stykker, og musikken fyller ut denne tematikken og står seg godt til forestillingen. «Lys» er en forestilling om mennesker som omgis av sine egne mørke rom, men som på ulike vis strekker seg etter hverandre. På premieren bruker forestillingen litt tid på å etablere seg, men etter hvert balanserer den lettheten i karakterenes glede med tyngden og mørket i deres sorg på en imponerende måte. Til slutt er karakterene nedsnødd, scenerommet mørkt og det er publikums tur til å forsvinne ut i lyset og kulda.