Dagsavisen.no / Kultur /

«Jeg vil at diktet skal nå ut til verden» Skriv en kommentar

Steinar Opstad. Foto: Therese Alice Sanne

Han regnes som sin generasjons største poet. Og dette er det eneste intervjuet han har tenkt å gjøre. I morgen skal Steinar Opstad lese dikt om Anna Politkovskaja på Oslo Poesifestival.

Tidligere denne måneden kom «Avhymninger», Steinar Opstads femte diktsamling, og en aldri så liten begivenhet i norsk litteratur. Tidligere har han gjerne blitt kalt «ung mester» og «sin generasjons ledende lyriker», han var på Morgenbladets liste over de 10 beste forfatterne under 35 sist gang han ga ut bok, og nå tilhører han rett og slett «noe av det aller beste som utgis på norsk». Det var konklusjonen til kritiker Tom Egil Hverven i Klassekampen, i anmeldelsen av «Avhymninger» denne måneden. På CV-en har Opstad omtrent det som er av priser: Tarjei Vesaas debutantpris fra 1996, Aschehoug-prisen 2003 og Sult-prisen 2006, for å nevne noe. Skaper alt dette et press?

– Jeg prøver å ikke tenke på det, smiler Steinar Opstad.

– Det har vært veldig lystbetont å skrive denne diktsamlingen. Men alle disse prisene har vært en byrde også. Jeg tror kanskje jeg hadde skrevet mer om jeg ikke hadde fått dem. Men dette vet jeg jo ikke, det har jo også vært en stor oppmuntring.

Liker ikke intervjuer

Opstad liker ikke å gjøre intervjuer, og sier han hadde gitt beskjed til forlaget om at han ikke ville gjøre noen intervjuer ved utgivelsen av den nye boka. Men han gjør et unntak siden han skal lese på Oslo Poesifestival – «jeg vil bruke intervjuet for å anbefale publikum å komme», sier han. Egentlig vil han at diktene skal tale for seg selv, han hevder både at han ikke har noe å si, og at han er redd for å gjenta seg selv. Men han forteller likevel grundig og gjennomtenkt om diktningen sin. Tidligere har diktene hans ofte kretset rundt religion, Gud og abstrakte, drømmende landskap. Denne gangen skriver han langt mer konkret og politisk.

– Du ga ut fem diktsamlinger på under ti år, fra 1996 til 2005. Så gikk det fire år før denne kom. Hvorfor tok det lengre tid nå?

– Det har noe med livsomstendigheter å gjøre. Men også med ønsket om å dreie diktene mine i en annen retning. Denne boka er annerledes, særlig fordi diktene eksplisitt refererer til hendelser og personer i samtiden. Jeg er ikke den typen lyriker som synes det er nok å uttrykke en stemning eller et bilde. Jeg vil at diktene mine skal ha et innhold. Nye former skapes først og fremst gjennom de krav innholdet stiller. Jeg vil at diktet skal nå ut til verden, sier Opstad.

Kollektive katastrofer

– Poesien kan også kan vitne om noe i verden. Her er det dikt om Guernica, krigen i Gaza, tsunamien i Thailand – noen av diktene er meditasjoner over katastrofer. Kollektive katastrofer i verden.

– Vi har sett og hørt mye om disse krigene og katastrofene i TV, aviser og bøker, på radio og internett. Hva kan poesien tilføre alle disse skildringene?

– Poesien har en evne til å bevare, konsentrere ned hendelser i en kaotisk verden. Å skape meditative punkter, stanse strømmen av informasjon. Språkliggjøre det som bare flyter omkring i nyhetsbildet. Det er noe sånt jeg søker i den poetiske praksisen.

– Er det en større bevegelse innenfor poesien nå, å søke ut mot verden, engasjere seg i samtiden? Eller føler du deg alene i dette arbeidet?

– Det er flere poeter nå som forener språkarbeidet med verdensventhet. Det er kommet tilbake fra tida på 70-tallet: Da lå det et dogmatisk krav under, alle måtte være politiske og samfunnsengasjerte. Nå lever vi mer og mer i en global landsby. Der det hele tida tilflyter oss informasjon om hva som skjer på den andre siden av kloden. Behovet for å dette en språklig form er noe som lokker både poeter og forfattere i det hele tatt.

«Hun ble henrettet»

Boka inneholder også flere dikt om personer i Opstads liv, fra poeter, venner og slektninger til Anna Politkovskaja, journalisten og aktivisten som viet sitt yrkesliv til å rapportere om Russlands overgrep i krigen i Tsjetsjenia. I 2006 ble hun skutt ned og drept av ukjente gjerningsmenn som mange mener opptrådte på vegne av det russiske regimet – «hun ble henrettet», sier Opstad.

– Jeg hadde henne som borddame under Bjørnson-festivalen i 2001. Hun fremsto som veldig streng og alvorlig, men med en listig humor. Det var tydelig at hun var plaget. Og redd. Hun sa at hun når som helst kunne bli tatt av dage. Men hun var glad for å ha det gøy og glemme litt. Da hun døde, fikk jeg lyst til å skrive et dikt om henne, og om ulike ytringers verdi – hvor lite er ikke et dikt sammenlignet med hennes arbeid? sier Opstad.

I dag starter Oslo Poesifestival på Litteraturhuset og i Fritt Ords lokaler. I morgen er Opstad blant dem som skal lese opp. Poesifestivalen fant sted for første gang i 2005, også da med Opstad blant oppleserne.

– Oslo Poesifestival står sterkt i det poesiinteresserte publikums bevissthet. Jeg har vært mye invitert til poesifestivaler ute i verden uten å ha noe å invitere tilbake til. Så det er på tide at Oslo fikk en slik festival igjen, synes Steinar Opstad.