Dagsavisen.no / Kultur /
«Hun var den dristigste av alle» Skriv en kommentar
Gerda Grepp i Spania i 1937. Foto: Fra boka
Lise Lindbæk omtales gjerne som Norges første kvinnelige krigsreporter. Det
var hun ikke, ifølge en ny bok, der Arbeiderbladets Gerda Grepp løftes fram.
«Lise Lindbæk var Noregs første kvinnelege krigskorrespondent,» heter det i Norsk biografisk leksikon, en del av Store norske leksikon på nett. Skal man tro boka «Tusen dager» av Jo Stein Moen og Rolf Sæther, må denne delen av pressehistorien skrives om.
Et par måneder før Lindbæk, i oktober 1936, ankom nemlig Gerda Grepp det borgerkrigsherjede Spania, der general Franco forsøkte å styrte den lovlig valgte regjeringen. Grepp dro straks til fronten ved Madrid og opplevde kamphandlinger på nært hold. Deretter unnslapp hun så vidt Francos styrker i Málaga sammen med forfatteren Arthur Koestler. Og litt senere var hun en av få journalister i Baskerland, der Guernica nettopp var blitt overfalt av tyske bombefly.
– Knapt noen har hørt om henne, på tross av at hun var den første kvinnelige norske krigskorrespondenten, sier Rolf Sæther om Gerda Grepp.
– Hun befant seg i langt farligere situasjoner enn noen andre, inkludert Lise Lindbæk. Hun var den dristigste av alle, legger han til.
– Under arbeidet med boka ble vi stadig mer fascinert av Grepps historie. Vi har undret oss over hvorfor den ikke er bedre kjent i Norge, sier Jo Stein Moen.
Han mener det var to modige norske kvinner blant reporterne i Spania.
– En av dem er godt kjent. Vi har villet løfte fram den andre, uten dermed å devaluere Lindbæks innsats, sier han.
Var dødssyk
Mens Lindbæk publiserte sine artikler i Dagbladet, var Grepp Arbeiderbladets utsendte. Hun var datter av Kyrre og Rachel Grepp, to legender i Arbeiderpartiet. Men hun led også av tuberkulose, og visste at hun ikke hadde lenge igjen. I boka skriver forfatterne: «Den 29. august 1940 døde Gerda Grepp. Norges første kvinnelige krigsreporter ble bare 33 år gammel».
– Hvordan vil dere karakterisere henne som journalist?
– Hun hadde klare meninger om det hun opplevde, men hun var også reflektert og balansert, sier Moen.
Ifølge Sæther så hun ikke bare fiender og venner, men mennesker på begge sider av fronten.
Moen tror forklaringen på at Grepp havnet i Lindbæks skygge kan være sistnevntes tilstedeværelse i offentligheten etter krigen.
– Hun ga ut «Spania og vi» i 1946, og brukte plass på borgerkrigen i sin selvbiografi. Lindbæks framstilling ble dermed stående mellom stive permer. Grepps artikler var viktige, men mer forgjengelige, sier Moen
Ifølge Sæther var Grepp dessuten langt mer beskjeden på egne vegne.
Vil ikke endre bildet
Sigrun Slapgard har både skrevet artikkelen i Norsk biografisk leksikon og biografien «Krigens penn» om Lise Lindbæk. Til Dagsavisen sier hun at Lindbæk alt hadde dekket Mussolinis vei til makten og riksdagsbrannen i Berlin da den spanske borgerkrigen startet.
Hun mener derfor at det ikke er grunnlag for å endre bildet av Lindbæk som Norges første kvinnelige krigskorrespondent.
– At Grepp ankom Spania først, tar ingenting vekk fra Lise Lindbæk. Lindbæk var den betydeligste av de kvinnelige norske krigskorrespondenten. Det tror jeg ingen kan så tvil om, sier Slapgard.
– Forfatterne hevder også at Grepp var den dristigste av de to?
– Det er vanskelig å måle, og derfor en meningsløs konkurranse. Begge var uvanlige kvinner. Grepp gikk på med dødsforakt – kanskje fordi hun var dødssyk. Lindbæk måtte leve resten av sitt liv med traumene.
– Hva tenker du om at Grepp har vært glemt så lenge?
– Det er en frekkhet av historieskriverne, som stort sett har vært menn, sier Slapgard, som mener det er prisverdig at hun nå trekkes fram.
8
