Dagsavisen.no / Kultur /
Frodig Pinocchio Skriv en kommentar
Thorbjørn Harr og Mariann Saastad Ottesen som Reven og Katten lokker Pinocchio (Bernhard Arnø) på gale veier. Foto: Erik Aavatsmark/Nationaltheatret
Pinocchio lyver så nesa vokser i et underholdende og burlesk, men noe
utsvevende overflødighetshorn av et barneteaterstykke på Nationaltheatret.
- Sted: Nationaltheatret, Hovedscenen
Kultur
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
For Nationaltheatrets nye teatersjef Hanne Tømta er ikke barneteater et fremmedord, og det føles på ett vis naturlig at nettopp barna får sitt i hennes første egenoppsetning etter at hun tiltrådte. Hun tar et åpenbart veivalg i det som er denne høstens store familieforestilling på Hovedscenen, langt fra det være seg julestjerner eller Hakkebakkeskog. Det vil si, i seg selv peker knapt Carlo Collodis «Pinocchios eventyr» fra 1883 framover, men i Tømtas regi blir ekstraktet fra denne eviggjeldende moralfortellingen en blanding av hip 1970-tallsfølelse og en visuell, teknologisk nyvinning der spenningsøyeblikkene iblandes tilmålte doser action og krutt. Derfor fungerer stykket på flere plan.
Voksne vil for eksempel frydes over flere gjenkjennelige aspekter ved stykkets forteller og «samvittighet», Gunnar Gresshoppe (John Brungot), mens barna på sin side ser ham som en grønnkledd raring med underlige påfunn. Geppetto i Kim Haugens skikkelse er den trygge bestefarskikkelsen, i sammenhengen en gammel ansatt ved nettopp Nationaltheatret som får en vedkubbe i avskjedspresang, som han igjen spikker tredukken Pinocchio av. Han ønsker seg så inderlig en gutt, og en god og rettferdig fe gir tredukken liv. Men noen ordentlig gutt kan ikke Pinocchio bli før han har lært forskjellen på rett og galt, og lært seg å ta ansvar for sine egne handlinger. Det er ikke lett når han fristes av alt fra pengesugne sleipinger til lovnader om det leksefrie Slaraffenland.
Tømta spiller på flere strenger i denne oppsetningen, og mer eller mindre åpenbare inspirasjonskilder krydrer en surrealistisk forestilling som drives framover i rykk og napp av sangnumre, dramatiske vendinger og Pinocchios stadige avsporinger når han egentlig skal på skolen. Pinocchio-figuren selv, godt og energisk spilt av Bernhard Arnø, er formet mer som en hybrid av Titten Tei og Baktus enn det være seg Collodis originalskisser eller Disneys 40-tallsklassiker. I det hele tatt styrer Tømta, scenograf Olav Myrtvedt og designer Ingrid Nylander unna det opplagte i oppsetningen, og leker seg heller med tidsaspektet (70-tallet) og populærkulturelle referanser. Sånn sett går det velkledde orkesteret bokstavelig talt i ett med blomstertapeten, mens Gunnar Gresshoppe kunne vært en Margrethe Munthe-nesevis KLM-figur der han hopper bortover og skyver colabunnbrillene på plass. Han står for stykkets høydepunkt i et sangnummer der David Bowies ikoniske musikk gir grunnlag for en skrytevise som mildt sagt utarter. Reven og Katten (Thorbjørn Harr og Mariann Saastad Ottesen) er avanserte bedragere og dandyer fra undergrunnen, som i likhet med Vognmannen og Stromboli blir egendefinerte skikkelser i dette stykket. Sånn sett går Kim Haugen fra hvitt til svart når han tar av seg bestefargodheten og ikler seg fortellingens olmeste karakterer som får de minste i salen til å skrike at de vil hjem.
Tømta skjuler dermed ikke det faktum at Pinocchios eventyr aldri har vært en bare søt fortelling, men en dannelseshistorie der farer, utbytting, grådighet og ondskap lurer i skyggene og på sideveiene. Kanskje blir påfunnene for mange og ståket for høyt til at stykkets budskap trer ordentlig fram, men det er uansett ikke noe å si på underholdningsfaktoren og det personlige uttrykket i denne fargefrodige utgaven av «Pinocchio».
6
