Dagsavisen.no / Kultur /
Mannen, kunsten og kristendommen Skriv en kommentar
Det Norske Teatrets forfatterportrett av dikteren og journalisten Per Sivle er
kjærlig og varmt.
- Sted: Det Norske Teatret
Anette Therese Pettersen anmelder
Jon Eikemo formelig lyser av kjærlighet for og stolthet over Per Sivle. Sammen med Eikemo følger vi Sivle fra fødsel til død, og introduseres minst like mye for hans liv som for hans diktning. Forestillingen står og faller mye på nettopp Eikemo og hans publikumstekke – som han heldigvis har i massevis. Han er en entertainer av rang, og får tekstglipper til å virke sjarmerende. Innimellom tar imidlertid hans indre drama-queen litt over, og jeg tar meg i å lene meg litt på Kate Pendrys referering til Sir Ian Macellens definisjon av teater: «It’s just shouting in the evening». Men jevnt over har forestillingen en varm og nesten intim tone.
Nasjonalromantikk
En scenografi bestående av skjermbrettliknende vegger med nasjonalromantiske motiver tar oss til landskapet på Voss hvor Sivle vokste opp. Fargevalget og penselstrøkene gir meg derimot assosiasjoner til Japanske landskapsportretter – og kombinert med både Konkovas og Eikemos ulastelige svarte antrekk og røde gulvtepper så minner det hele litt om en nattklubbkonsert. Forestillingen kan formmessig sies å være en krysning av nettopp nattklubbkonserten, visesang og fortellerteater. Pianist Olga Konkova fargelegger Jon Eikemos taler – eller danner motspiller i musikken. Og de to virker komfortable med hverandre.
Det personlige i det politiske
Portrettforestillingen av Per Sivle understreker også teatrets posisjon som landets nynorskteater. Sivles egen dragkamp mellom Vossamålet og bymålet speiler teatrets målsetting om å ivareta det nynorske skriftspråket.
Sivle virket i en høyst politisk omfattende periode i norsk historie. Men Sivles posisjon som en som virket i epoken mer enn hans politiske ståsteder tematiseres her. Og kanskje er det nettopp det forestillingens undertittel «-ikkje lenger enn min kjærleik rekk» henspiller på. For det er først og fremst privatpersonen, mannen bak teksten, vi møter i «Per Sivle». Snarere enn selve kampen mellom kristendommen og kunsten, er det hvordan kampen virket på Sivle som tematiseres. Oppveksten, ungdommen og arbeidslivet. Og en mann preget av tungsinn. Hans tekster fra tida fram til unionsoppløsningen viser et enormt engasjement for hjemlandet. Et engasjement som nesten er vanskelig å forstå i en såkalt globalisert tidsalder, men som formidles varmt gjennom Eikemo.
