Dagsavisen.no / Kultur /

Ute av virkeligheten Skriv en kommentar

Karl Ove Knausgård har skrevet første bok i det som skal bli seksbindsverket «Min kamp», om oppveksten med en kuende far, og livet som forfatter i dag. Foto: Fredrik Bjerknes

Karl Ove Knausgård hater å ta plass. Likevel har han skrevet en seksbinds, nesten 3.000 sider lang roman med seg selv i hovedrollen.

– Jeg liker stor litteratur. Shakespeare! Melville! Hölderlin! Det snirklete i barokken. Men i mitt eget liv er det fint lite sånt. Der er det den lille historien som gjelder, med barn og barnevogner og innkjøp og middagslaging og oppvask og alt det der. Så jeg ville prøve å føre det lille livet inn i litteraturen, og se hva som hendte.

Karl Ove Knausgård tenner en sigarett. I morgen kommer første bok av den seks bind lange romanen «Min kamp». Bok én forteller historien om en viss «Karl Ove Knausgård», som er forfatter, førti år, og som bor i Sverige med kone og tre barn. Dessuten om samme Knausgårds (eller «Knausgårds») oppvekst som kuet sønn av en streng, gledesdrepende far, og om tida rundt farens død av alkoholisme og forfatterens litterære debut.

– Historien om min far har jeg prøvd å skrive mange ganger, men jeg har aldri fått det til tidligere. Kanskje fordi det var for nært.

Personlig og privat

For «Min kamp» er definitivt nær og personlig. Privat, egentlig, idet forfatteren i detalj bretter ut sin frustrasjon over hverdagslivets stadige bakholdsangrep på hans forsøk på å skape kunst, om unger som skriker og gravide koner som maser, om regninger som hoper seg opp og et kaos som stadig truer, mens han selv kjenner større umiddelbar glede over kunsten enn over sine egne barn.

– Jeg har tråkket over regelen om at man skal skille det personlige fra det private. Brutt et slags tabu. Ikke for å provosere, men for å undersøke det, se hva det er for noe. Noe som er et paradoks, for jeg hater virkelig intimitetstyranniet, sier Knausgård mellom to drag av sigaretten.

– Jeg gjør to ting som går mot min natur her. Normalt liker jeg best å prate folk etter munnen framfor å vise hva jeg faktisk tenker. Dessuten liker jeg ikke å ta opp plass. Men å gjøre det absolutt motsatte i boka, gir energi til prosjektet.

Hvem er jeg?

Et prosjekt som blant annet handler om å utforske virkeligheten.

– «Min kamp» er en roman basert på virkeligheten. Men den er ikke virkeligheten. For hva er «virkelighet»? Eller «det sanne»? Ikke bare er det umulig å gripe begrepene i nåtid, de blir ytterligere relativisert, altså enda mer flytende, av at «sannheten» forandrer seg gjennom et liv. Da jeg var 16, var noe sant, da jeg var 30, noe annet. Og nå, som førtiåring, er nok en ny sannhet den gjeldende. Og hva er egentlig et «jeg»? For eksempel bruker man ordet om seg selv som spedbarn, selv om man åpenbart var en annen, et annet jeg, da.

– Er du modig?

– Heller dumdristig. Jeg har oppsøkt steder som interesserer meg, og skrevet derfra. Men jeg vet at jeg risikerer veldig mye her. Det var viktig for meg å gjøre noe jeg aldri har gjort før.

Resultatet ble noe også få andre har gjort før ham, som har fått Dagsavisens anmelder til å boble av entusiasme (se s. 40).

– Hvem skriver du for? Leseren? Deg selv? Framtida?

– Da jeg skrev «En tid for alt», opplevde jeg at selve skrivingen ga meg enorme øyeblikk av glede. Følelsen av å skape noe fra ingenting. Kreativiteten. Så jeg skriver vel for min egen del. Fordi det er det jeg liker aller best å gjøre. Å skrive er på en måte et slags håndverk. Målet er å bare gjøre det, uten å måtte tenke. Å bygge ned selvkontrollen. Den virkelige begavelsen er den som bare er der. Wergeland og Shakespeare – de bare drysser det ut. Skulle jeg derimot tilpasse meg et publikum, ville det være drepen. Det går ikke. Da tar man ikke nok sjanser.

Knausgård kremter. Tenner nok en sigarett.

– Men klart, noen tenker kanskje at dette er Norges dårligste litteraturprosjekt. Så det er skummelt, dette. Farlig. Spennende.

Farlig å skrive

– Men hvis det private er skummelt og farlig, hvorfor skriver du da som du gjør, om kone og unger og familie? Måtte du?

Knausgård blir stille. Lenge. Rynker pannen, legger hodet tungt i hendene og stirrer ned i bordplata. Hans tredje sigg på en halv time henger slapt i høyre hånd.

– Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har gjort det. Det ligger definitivt en omkostning i dette. Hva om det er et makkverk, det jeg har skrevet? Hva var så vitsen, hva var det så verdt? Man kan selvsagt spørre om det nå er så farlig å si alt «som det er», men det er jo det som er poenget: Det er hundre millioner ting som er farlig med det! Men nøyaktig hva? Det vet jeg ikke. Ikke ennå. På den andre siden: Hva har vi kunst til om den ikke skal være farlig? Være forpliktende? Ingenting.

Karl Ove Knausgård har skrevet første bok i det som skal bli seksbindsverket «Min kamp», om oppveksten med en kuende far, og livet som forfatter i dag.