Dagsavisen.no / Kultur /

På vei mot det enestående 1 kommentar

«Min kamp. Første bok» er en fantastisk roman og den tredje i et kunstnerisk prosjekt som synes å gjennomgå en kontinuerlig metamorfose. Foto: Fredrik Bjerknes

«Min kamp. Første bok» er den første av i alt seks bøker som utgjør tredje bind i den fantastiske romansyklusen om Henrik Vankel og Karl Ove Knausgård.

Det er et privilegium å lese stor litteratur. Det er en enda større lykke å få lov til å skrive om den. Og når ett og samme verk bare fortsetter og fortsetter, i utgivelse etter utgivelse og over et tidsspenn på mange år som ennå ikke er over, ja, da er det vanskelig for en kritiker å legge bånd på sitt bankende hjerte for å kunne forklare avisleserne hvorfor dette er så bra.

Oppstyltet passasje

Den tredje boka i romansyklusen om Henrik Vankel, «Min kamp», åpner med en stiv, nesten oppstyltet passasje om døden. Med utgangspunkt i det paradoksale faktumet at vi til tross for at vi bombarderes med død i actionfilmer og nyhetssendinger hver eneste dag, fortsetter å dekke til og skjule de faktiske døde med en nesten frenetisk samvittighet, skildrer fortelleren en episode fra barndommen der han som åtteåring plutselig, i et glimt, ser omrisset av et ansikt i havet under en nyhetsreportasje om et havari utenfor kysten av Nord-Norge et sted. Han forteller det til faren, som latterliggjør det med en kulde som vi kjenner igjen fra forholdet mellom Henrik Vankel og hans far i de to første bøkene. Etter hvert innser vi at det ikke er Henrik Vankel som opplever fornedrelsen i denne boka, men forfatteren selv eller den som bærer hans navn; Karl Ove Knausgård. Slik lyder åpningen av romanens andre kapittel:

«Når jeg sitter her og skriver dette, har det gått over tretti år. I vinduet foran meg ser jeg vagt gjenskinnet av mitt eget ansikt. Bortsett fra øyet, som glinser, og partiet like under, som matt reflekterer litt lys, ligger hele den venstre delen i skygge. To dype furer går ned pannen, en dyp fure går ned langs hvert kinn, alle likesom fylt av mørke, og når øynene er stirrende og alvorlige, og munnvikene så vidt går nedover, er det umulig ikke å tenke på dette ansiktet som dystert.

Hva er det som har satt seg i det?

I dag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel. Jeg har tre barn, Vanja, Heidi og John, og er gift for andre gang, med Linda Boström Knausgård.»

Rives ut av historien

Den i og for seg enkle passasjen representerer et illusjonsbrudd, en nesten utenkelig parabase, i romansyklusen om Henrik Vankel. I det øyeblikket jeg-fortelleren presenterer seg som den som skriver, og ikke bare det, men som Karl Ove Knausgård, rives vi ut av historien om Henrik Vankel og inn i den selvbiografiske romanen om Knausgård selv.

Det er sikkert ikke tilfeldig at denne litterære selvangivelsen innledes med fortellerens betraktning av mørket i sitt eget speilbilde. I likhet med Vankel ligger fortelleren i «Min kamp», Knausgård, under for en omfattende narsissisme, men med negative fortegn. For der den positive narsissisten elsker seg selv for høyt, kan man tenke seg, speiler Vankel og Knausgård seg i forakten for sine egne selv. Det enkle spørsmålet om hva som har satt seg i dette ansiktet åpner den usikre horisonten for resten av verket. Noe har skjedd, det har satt seg i ansiktet, og i likhet med fortelleren lurer vi på hva det er.

Det som følger den tidlige erklæringen om hvem som skriver i «Min kamp», er en grotesk utleverende og avsentimentalisert skildring av tilværelsen som småbarnsfamilie i Malmö. «Hvor kommer alt dette rotet i livet vårt fra?», spør fortelleren. «Ingenting av det jeg ser her, betyr noe for meg», skriver han. Det interessante er at han knytter den selvforaktende og ensomme distansen som omgir ham, til sin egen forfattervirksomhet; «[&] ambisjonen om en gang å skrive noe enestående [&]. Det er en utfordrende åpning på en roman. Den språklig oppstyltede metafysikken, den selvfornedrende realismen i familieskildringene og fortellerens narsissistiske framstilling av sin egen utsatthet, ikke bare overfor faren, men også overfor egne barn, er nesten for ravnsvart.

Og så& når du ikke tror det kan bli verre, revner romanen i et skrell. Ut fra den dystre narsissismens dystreste dysterhet skriver fortelleren fem versjoner av sin egen gravskrift. Fem gravskrifter som er så døve, så syke og så muntre at de punkterer hele romanbegynnelsen og forvandler leseren til en hikstende bylt av latter som har vanskeligheter med å kare seg opp i godstolen igjen av ren fryd.

Sulten prosa

Etter dette skrellet blir ingenting det samme. Den identifikatoriske lesningens innlevelse er umuliggjort. Og selv om resten av romanen er vond og vanskelig; den handler om den tunge hjemreisen til, oppryddingen etter og forberedelsen til begravelsen av en far som døde djupt alkoholisert, så berører romanen først og fremst som litterært kunstverk. Det er Knausgårds intenst sultne prosa som er lesningens motor, og ikke detaljene fra den nedgrisede stua faren døde i, fortellerens innbilte dårlighet eller forholdet mellom litteratur og virkelighet.

Og det er fint. For Knausgård skriver godt. Romanen «Min kamp. Første bok» er en sterk begynnelse på slutten av romansyklusen om Henrik Vankel og Karl Ove Knausgård. Det er mange ting å si om den. Med dette verket tar Knausgård opp kampen med Dag Solstads roman «16.07.41»; begge to etablerer en forbindelse mellom egen forfattergjerning og tapet av en far. Han tar opp kampen med oppvekstskildringene i Tore Renbergs beretning om Jarle Klepp; begge to knytter barndomserindringene til de alkoholiserte fedrenes bortgang. Han tar opp kampen med den nylig avdøde amerikanske forfatteren David Foster Wallace og hans «Infinite Jest»; begge to skriver megalomane fortellinger om selvforbrennende avhengighet og narsissisme som speil for vår egen tid. Og lik en omvendt Don Quijote tar han opp kampen med sitt eget litterære prosjekt, for å avsløre det som fåfengt. Det klarer han ikke.

Kulturell ensomhet

Dermed er det bare å lære seg å elske de forbigående partiene av stivhet, flathet, idiosynkratisk rettskrivning og omstendelighet i dette forfatterskapet. «Min kamp. Første bok» er en fantastisk roman og den tredje i et kunstnerisk prosjekt som synes å gjennomgå en kontinuerlig metamorfose. I «Min kamp» forvandles selvbiografien til farse med et skrell, for så å stramme det til derfra. Fortellerens negative narsissisme intensiverer den kulturelle ensomheten fra debuten «Ute av verden» inn mot det absolutte, men bare for å forvandle den til litterært incitament. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg vilt til resten.