Dagsavisen.no / Kultur /

Sobert og veldreid Skriv en kommentar

Arne Lygres «Min døde mann» gjør sterkt inntrykk i kraft av sin nærhet og tetthet. Foto: Aschehoug

Arne Lygres nye roman «Min døde mann» er en elegant formet fortelling om homofil kjærlighet.

Arne Lygre er best kjent for sine fine teatertekster, i år kom også skuespillet «Så stillhet», men har ved flere anledninger vist at han behersker både roman- og novelleformen.

Kanskje blir det unødvendig begrensende å sette merkelappen homofil kjærlighet på temaet i boka. I større grad dreier det seg om ensomhet, om et desperat ønske om nærhet og fellesskap.

Vakker og lavmælt

Det er en sjelden vakker og lavmælt roman Lygre har skrevet. Fortellingen gjør et sterkt inntrykk i kraft av den nærheten og tettheten han klarere å skrive fram gjennom sin jeg-forteller.

Det er ikke mye handling i Lygres roman. Jeg-fortelleren er riktignok i stadig bevegelse, men det er tankene og refleksjonene rundt møtene mellom de to mennene i romanene som bærer fram handlingen. Tidvis brytes disse indre monologene opp av kortere dialoger.

Romanen åpner med et møte mellom jeg-fortelleren og en mann kalt Aksel Brenne. Disse to har tydeligvis møtt hverandre gjennom søking på nettet. Jeg-fortelleren er en gift mann med kone og barn, men drar altså til dette hemmelige møtet med Aksel Brenne. Etter en tid dukker det også opp en ung gutt i fortellingen, som ytterligere kompliserer forholdet mellom mennene.

Intenst og sårt

Det spesielle ved Arne Lygres tekst er intensiteten og alvoret som han klarere å formidle. Det er noe nesten plagsomt sårt og søkende over beretningen om menneskene i denne romanen.

Etter kort tid dreier romanen i et mørkere leie. Jeg-fortelleren forlater Aksel Brenne, og nå er det Brennes refleksjoner og stemme som overtar. En mann som snart skal dø, men som ikke vet noe om at livet hans skal ende så tidlig.

Lygre er en mester i å la romanens stemmer flyte over og i hverandre. I det ene øyeblikket så nært og tett, og i det neste en upersonlig stemme som kommenterer og reflekterer som et slags kor i en gresk tragedie.

Det er denne vekslingen mellom avstand og nærhet – det upersonlige mot det intime – som skaper en så uhyre velkomponert og sober tekst.

Det er en sjelden glede å lese en så velskrevet roman. Det er så man må undre seg over at Lygre ikke har et større rom i norsk litteratur. Det hadde han fortjent.