Dagsavisen.no / Kultur /

Judas stjeler showet Skriv en kommentar

Det er i scener hvor Hans-Erik Dyvik Husby får gi litt ekstra at han fungerer best, men både han og forestillingen får god hjelp i Maria Magdalena, spilt av Charlotte Frogner. Foto: DET NORSKE TEATRET

Det Norske Teatret gir alt i iscenesettelsen av musikalen «Jesus Christ Superstar».

Oversatt av: Ola E. Bø

Regi: Erik Ulfsby

Scenografi: Nora Furuholmen

Kostymer: Even Børsum

Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen

Koreografi: Belinda Braza

Lysdesign: Terje Wolmer / Ola Bråten

Det er en nytelse å se hele det gigantiske scenerommet tatt i bruk, og åpningsscenen hvor Jesus entrer scenen foran et lokomotiv tar publikum med storm. Nora Furuholmens scenografi brer seg utover og endrer stadig rommet. Sjelden har Det Norske Teatrets bygg opplevdes så stort. I tillegg fylles rommet av mengder med mennesker, som bejubler og håner Jesus – etter omstendighetene. Vi møter en rockestjerne-Jesus på samfunnets skyggeside – blant prostituerte, narkomane og tiggere. Men den fantastiske staffasjen til tross – selveste Jesus Christ Superstar er en tom figur. Regissør Erik Ulfsby skriver i forestillingsprogrammet at til denne rollen måtte det en rockestjerne til, og Hans-Erik Dyvik Husby er for de fleste best kjent som frontfiguren Hank Von Helvete i bandet Turboneger. Men noen skuespiller er han ikke. Det er i scener hvor han får gi litt ekstra at han fungerer best, men også her forblir han en innholdsløs overflate. Dette skyldes i stor grad at det ikke trekkes klare linjer mellom Husby som person og hans rolle her som Jesus. Sistnevnte bygger på førstnevnte, og til og med musikerne på scenen står som Turboneger-påminnelser. Hadde det ikke vært for Maria Magdalena, spilt av Charlotte Frogner, som gir ham en antydning til dimensjon, ville mageplasket vært gigantisk. Sammen med Frank Kjosås i rollen som Judas Iskariot holder Frogner forestillingen oppe, og ironisk nok er det disse to framfor Husby som briljerer sangmessig.

Judas er kongen

For her er det Judas som stjeler showet. Ikke bare fordi Husby ikke er en god nok skuespiller, men snarere fordi vi møter en rockestjerne-Jesus som ikke er noe uten crewet sitt. Dermed er det Judas sin kamp, hans tvil og anger, som blir stående som forestillingens sentrale problematikk. Men hvorfor Judas er framstilt som rockestjernen Pete Doherty er for meg et mysterium. Det samme gjelder Pontius Pilatus (Hildegunn Riise) som iført rød silkeslåbrok regjerer fra en seng, omringet av Securitas-vakter. Under Jesu korsfestelse har hun derimot kommet seg opp av senga, og iført et latekskostyme pisker hun løs på Jesus. En kvinnelig, noe kinky, utgave av Pilatus med andre ord.

Jesus-vorspiel

Kvelden før den mye omtalte premieren på «Jesus Christ Superstar» var jeg på Jesus-vorspiel på Black Box Teater. Nå er det selvsagt ikke sånn at de kaller det et Jesus-vorspiel, men i praksis ble det sånn det fungerte. Det nederlandske kompaniet Wunderbaum gjestet teatret med sin forestilling «Kamp Jezus», som også delvis lener seg på musikalsjangeren. Underveis henvender en av skuespillerne seg til publikum og sier «Imagine if Jesus was to walk into Oslo tomorrow», hvilket jo er tilfelle. For her er han altså, og som Wunderbaum forutså har folk gått mann av huse for å få med seg begivenheten. Ikke bare er den overordnede tematikken («Jesus») lik i disse to forestillingene, men også mange av undertemaene er de samme. «Kamp Jezus» har en nokså fragmentarisk form, som en slags buffé over alle problemstillinger som dukker opp i forbindelse med en diskusjon om tro. «Jesus Christ Superstar» bærer også delvis preg av dette driveby-konseptet. Tydeligst er det muligens avslutningsvis, når Jesus Christ Superstar henger på et neonlysende kors – som et signal på religionens tilgjengelighet, men også forgjengelighet. Hos Wunderbaum var det de verdslige perspektivene som førte folk inn i religionen, og på Det Norske Teatret er det altså Judas framfor Jesus som vekker interesse. Alle veier fører til Rom? Eller, for nok en gang å sitere Wunderbaum: «Sometimes it feels good to leave your intellect at the door and enter with your heart.» Det er nok det som også er meningen med «Jesus Christ Superstar». Selv om det er satset mye på et kjent navn i tittelrollen, er det teatrets eget ensemble som bærer forestillingen. En indikasjon på at vi forhåpentligvis kan se fram til flere solide produksjoner derfra.