Dagsavisen.no / Kultur /

Var dette nødvendig? 1 kommentar

Dagsavisens anmelder er ikke imponert over Halfdan W. Freihows «Du er ikke sann». Foto: Mimsy Møller

Halfdan W. Freihow er en av Norges fremste litteraturkritikere og en utmerket oversetter fra flere språk. Han har dessuten skrevet den varme, vakre boken «Kjære Gabriel», som med rette er blitt en internasjonal suksess.

Hvorfor har han da skrevet dette surret? For å henge ut sex- og dopbruk, korrupsjon og smålig hevngjerrighet i norsk forlagsverden? I så fall kunne det godt ha vært gjort på mer troverdig vis. I «Du er ikke sann» er alle personene stive og vilt usannsynlige papp-parodier i en intrige som tar fullstendig av fra vår verden (eller «verdenen», som Freihow av en eller annen grunn skriver konsekvent – i denne boken blir til og med barn «satt til verdenen»).

Ønske om en annen bok

Hvis meningen var å skrive en halsbrekkende harselas, burde ikke bokens eneste noenlunde levende og interessante person (for øvrig den eneste jeg-fortelleren blant de mange stemmene), nemlig den uerfarne «forfatteren» Axel Bull, ha vært skildret i skjærende strid med resten av boken. Jeg tviler ikke på at Freihow kunne ha skrevet en interessant bok om denne Axel Bull, og jeg skulle ønske at han hadde gjort det i stedet. (Ja da, dermed går jeg i fellen med å ønske meg en annen bok enn den jeg forsøker å anmelde.)

«Du er ikke sann» rommer to forlagssjefer, den ene en korrupt og sleip, aldrende ål av en megakyniker, den andre en naiv sementprodusent som heller ville ha vært lakseoppdretter inntil han plutselig ser lyset fordi hans kone blir gravid. Videre to forlagsredaktører, den ene en erfaren og nær guddommelig morfinist som derfor er sårbar og har stor fallhøyde, den andre en uerfaren boble med grunnløst (og bunnløst) ego og rosa truser – dessuten er hun datter av den sleipe sjefen for det konkurrerende storforlaget. Og endelig to forfattere, den ene en forfyllet krimdronning som egentlig får sine bøker skrevet av morfinistredaktøren, den andre den nevnte Axel Bull, som uberettiget soner tre ukers fengsel for indirekte fyllekjøring, egentlig heter noe helt annet og i virkeligheten neppe kan skrive bøker.

Kaudervelsk

Dette sammensuriet legges fram med et språk og i en stil og syntaks som er så hinsides at det er – nei, ikke en svir, men et slit. For å trekke fram én periode som eksempel, hvor det kunne ha gjort seg med et dusin færre språkblomster og et titall flere punktum: «Rita Guldberg var 31 år gammel, hun var datter av direktør Sten Guldberg, eneeier og øverste sjef for Norges eldste og største forlagshus, direkte etterkommer i fjerde ledd av Henrik Sten Guldberg, mannen som ikke bare hadde grunnlagt H.S. Guldberg & Co., men som ifølge forlagets egne jubileumsskrifter praktisk talt hadde vært forutsetningen for at Norge i dag hadde en boklig kulturarv å skjøtte, ikke minst nettopp hans tippoldebarn, som nylig var blitt hodejaktet til stillingen som redaksjonssjef i hovedkonkurrenten ASA Norsk Forlag for å arbeide med rekruttering og utvikling av nye forfattere, men som nå satt rakrygget i baksetet på en sliten Mitsubishi og skrek som om hun hadde sett en mus, eller satt seg på en tegnestift, eller mistet en kjæreste, den skrekkslagne drosjesjåføren visste ikke hva han skulle tro.»

Den som kan tyde ovenstående (som dessverre er nokså representativt for boken) på en noenlunde meningsfylt måte, bes vennligst forklare meg hva følgende betyr: «Den iherdige vibreringen fikk henne til å tenke på kompromissløs hoderisting, trassige skuldertrekninger, og hun så for seg at hun rett og slett kunne avvise den, at hun kunne velge å ikke svare på katastrofen med den samme bekymringsløse overlegenheten som hun nå unnlot å ta telefonen.»

De eneste avsnittene som ikke er skrevet på denne mildt sagt knotete måten, er de kapitlene hvor Axel Bull får bruke sin jeg-stemme, noe som styrker min tro på at det heller var denne personen som burde ha vært tema for en bok – gjerne en parodi, dersom det er poenget.

«Du er ikke sann» er kanskje et eksempel på at skrivende forleggere aldri bør utgi sine bøker på eget forlag. La oss si det var en total avsporing, glemme det og håpe på en annen fortsettelse av en ellers betydelig og betydningsfull karriere.