Dagsavisen.no / Kultur /
Inn i mørket med Harry 3 kommentarer
Den nye filmen om Harry Potter har førpremiere på Akershus festning i Oslo i morgen. Foto: WARNER BROS/SANDREW METRONOME
Den tyngste og dunkleste Harry Potter filmen så langt, men også den mest
stemningsfulle.
Den mest intense Harry Potter-manien roet seg betraktelig da J.K. Rowling avsluttet bokserien, men filmserien er langt fra ferdig. Den sjette delen er den dunkleste og mest stemningsfulle så langt, trolig også den tyngste. Det har gått nesten to år siden Harry sist svingte tryllestaven på kino. Potter-filmene blir stadig mer modne i takt med at alderen på målgruppen stiger, noe som er gode nyheter for oss som alt var fullvoksne da serien startet åtte år siden. Det er dermed også på tide at vi gir slipp på de barnlige, norske oversettelsene, og tar i bruk karakterenes egentlige navn. Humlesnurr meg opp i baken.
Skaper frykt
Lord Voldemort er fraværende denne gangen, men hans mørke ånd hviler over filmen. Via flere tilbakeblikk blir vi kjent med hans unge alter ego Tom Riddle, (Hero Fiennes-Tiffin), som alt da han var elleve var i besittelse av mektige magiske krefter. Hans dødsetere skaper frykt både på Hogwarts-akademiet og ute i «muggle»-menneskenes verden. De destruerer Millenium-broen i London, og ryster Hogwarts i grunnvollene. Viktige ledetråder om «Han-som-ikke-må-nevnes» gjemmer seg i hodet til Hogwarts nye eliksirprofessor Horace Slughorn (Jim Broadbent), så overlærer Dumbledore (Michael Gambon) ber Harry bli bedre kjent med Horace.
I mellomtiden pønsker Draco Malfoy (Tom Felton) på magisk muffens, under beskyttelse av den gåtefulle professor Snape (Alan Rickman). Det blir også tid til litt Quidditch-spilling og romantikk. Sterke følelser og sjalusi oppstår mellom Hermione (Emma Watson) og Ron (Rupert Gint) – mens Harry er ulykkelig forelsket i Rons storesøster Ginny. Man kan argumentere for at disse kjærlighetsforviklingene tar oppmerksomheten bort fra viktigere ting, men de skaper også litt tiltrengt humor i et magisk univers som stadig blir mer nådeløst. Det er scener her som er oppriktig skremmende, i større grad enn noe annet vi har opplevd så langt i Harry Potter-universet. Filmen har fortsatt elleveårsgrense her hjemme, men de mer intense øyeblikkene kan sikkert gi følsomme barn mareritt i lang tid fremover. Ett pluss i min bok.
Effektiv
«Halvblodsprinsen» er kanskje den minst populære boken i serien, relativt som det måtte være – og den minst filmatiske. Derfor ikke så rart at regissør David Yates (tilbake etter å ha holdt roret på «Føniksordenen») har forandret litt på historien; fjernet flere tilbakeblikk, snauset bort flere sentrale scener mot slutten og lagt til mer action. Det har etter hvert blitt mange historietråder å holde rede på i denne mytologien, og et digert rollegalleri spilt av ærverdige, britiske karakterskuespillere kjemper om plassen. Det er imponerende i seg selv at «Halvblodsprinsen» ikke tynges av sin egen vekt, og raser så effektivt av gårde i to og en halv time. Som de fleste vet ender historien med dødsfallet til en av hovedpersonene, en tragedie som leder inn i den todelte avslutningen «Harry Potter og dødstalismanene». Dette er dermed å regne som «the beginning of the end», en introduksjon til Harry Potters store basketak med Voldemort – som vi først vil få oppleve i 2011. Lenge å vente, da!






