Dagsavisen.no / Kultur /
Sannhetens øyeblikk 8 kommentarer
Styret til Litteraturfestivalen lovte å lage tidenes litteraturfestival da de la fram programmet i april. Denne uka får vi vite om de har fått det til. Foto: Arne Ove Bergo
I løpet av denne uken bør Litteraturfestivalen på Lillehammer overbevise oss
om at årets viktigste diskusjoner ikke allerede har funnet sted, eller vil
finne sted utenfor festivalprogrammet.
Kommentar
Annette Orre
Annette Orre Journalist i kulturavdelingen
Fra og med i morgen samles forfattere, forlagsfolk, journalister og andre bokinteresserte til en uke med diktning og debatt og sene kvelder på Lillehammer. Årets festival er den 15. i rekken, og har etterhvert vokst til å bli Nordens største litteraturfestival, som kan slå seg på brystet med nasjonal knutepunktstatus og omtrent 200 ulike arrangementer, og enda flere besøkende forfattere på programmet.
Og så er det elefanten i rommet da, den som festivalledelsen kategorisk avviser å snakke om, selv om alle andre kommer til å gjøre det, også i uka som kommer. Han heter selvfølgelig David Irving. At den Holocaustfornektende historikeren etter noen opphetede uker i høst ble fjernet fra programmet, kan vi for så vidt godt anse som ferdigdiskutert. Debatten om debatten derimot, «et av de mest kompliserte ytringsfrihetsdilemmaene, nemlig hvordan vi forholder oss til den mest motbydelige tanke», for å låne Anders Hegers formulering fra Dagsavisen 24. april i år, skulle jeg gjerne sett på festivalprogrammet.
Årets festivaltema «Sannhet» er, som litteraturfestivaltemaer flest, gnistrende godt hvis det virkelig tøyes, strekkes og utfordres, men tannløst og innholdsløst hvis så ikke er tilfelle. På festivalens hjemmeside forklarer ledelsen hvilke sannheter de ønsker å diskutere. Mange av innfallsvinklene er naturlig nok knyttet til litteraturen og fiksjonen, andre til språkbarrierer, rettsprosesser og europeisk kulturhistorie. Overskrifter som «ytringsfrihet og fordømmelse av det frie ord» og «slaget om sannheten i historiefaget og i vår moderne medieverden?» bærer likevel bud om en festival som også har ambisjoner om å berøre en bredere, mer aktuell dagsorden. Ut fra programmet ser vi at det er satset tungt på å betone dagsaktuelle scenarier fra flere av verdens konfliktområder der kampen om det frie ord ikke føres med penn og skarpe ord, men med våpen og frihetsberøvelse. Sånn bør, og skal det også være. Det er dessuten grunn til å vente seg ny næring til tankene både fra Johan Galtungs åpningstale, der han drøfter Norges selvbilde som fredsnasjon, og fra Kjartan Fløgstads hovedforedrag, som skal handle om sannhet og historieskriving.
Likevel, det er underlig at årets festival ikke i større grad velger å benytte sin unike mulighet til å ta tak, og gå dypere inn i noen av de mest brennaktuelle norske debattene, når både festivaltema og tidsånden så åpenlyst inviterer til dette. I løpet av det siste året har rabalderet rundt Nina Karin Monsen livsprosjekt og Steinar Lems siste uttalelser, Irving-saken, samt regjeringens fåfengte forsøk på å bake inn den sovende blasfemiparagragen i en ny rasismeparagraf, på hvert sitt vis understreket at ytringsfrihet er en størrelse vi verken er sikre på eller enige om hvordan vi skal forholde oss til, også på hjemmebane. Som tidligere kunstnerisk leder Stig Sæterbakken har påpekt «det er når vi nærmer oss yttergrensene for det akseptable, at ytringsfriheten virkelig settes på prøve. Det i midten er vi jo enige om uansett».
Sant nok, det er satt av tid til ett enkelt foredrag om «Tabutemaer i Norge», som jeg personlig har store forventninger til. Men på et ukeslangt arrangement som nettopp handler om å samle så mange tale- og tankeføre mennesker som mulig på ett sted, kunne man ha vært enda mer ambisiøse når det gjelder å nærme seg saken fra så mange vinkler som mulig. Foruten muligheten til å trekke noe lengre linjer enn de som hittil har blitt trukket i kampenes hete, tror jeg også at det kunne bidratt til å stjele større deler av oppmerksomheten fra Irvings eget foredrag, som han har lovet at han vil gjennomføre i løpet av uken, utenfor programmet.
Det gjenstår å se om festivalen har gjort seg selv en bjørnetjeneste når de velger å late som om han ikke finnes. For i løpet av uken får vi garantert høre mer om Irvings allerede bredt omtalte vansker med å booke seg et hotellrom i byen. Og uavhengig om han nå faktisk dukker opp eller ikke, David Irving fortjener ikke å bli hovedpersonen under årets Litteraturfestival.
