Dagsavisen.no / Kultur /

Å lete mellom ordene Skriv en kommentar

Inghill Johansen er tilbake med en flisetynn bok etter åtte års stillhet. Den snakker lavt om død og glemsel og om det som ikke vil forsvinne.

Inghill Johansen er en av disse forfatterne som ikke forhaster seg. Det blir fort fem og åtte år mellom hver utgivelse, til gjengjeld venter noen i spenning på hennes særdeles slanke bøker. «Forsvinne» er tittelen på hennes nyeste bok. Som ikke synes å handle om noe særlig, men som likevel etterlater leseren i undring – over livet og døden og universet. Og det er ikke så rent lite.

Selv når teksten er på halvannen side og bare beskriver en gammel jakke, eller et veggur som ikke lar seg kaste, klarer hun å la teksten skride forsiktig over grensene.

Så er det vel nettopp det som er Inghill Johansens talent – å skape dette spesielle rommet som finnes et sted mellom det helt trivielle og banale og det høytidelige, alvorlige og eksistensielle. I dette mellomrommet smetter Inghill Johansen inn sine ord, og virkningen kan i beste fall føre til at leseren oppdager det helt absurde ved tilværelsen, det ubegripelige og rare – på grensen til det uforståelige og usannsynlige.

Som tittelen «Forsvinne» i hennes nyeste roman antyder, handler disse små tekstene om nettopp det – om det som blir tilbake når mennesker dør, men også om ting som forsvinner, om lukter, om klær og planter og ord, og om ting som insisterer på å fortsetet å være til stede i de etterlattes liv, selv om man sterkt ønsker å få dem til å forsvinne.

Kanskje var Inghill Johansens forrige bok «Klage» strammere bygd opp, med et større rom for det bisarre og absurde nettopp fordi hun der kunne spille et sett av fastsatte regler og tradisjoner knyttet til begravelser og gravferdsritualer. Forholdet mellom dette tørre og byråkratiske og det ubegripelige ved døden og livets slutt, fikk denne lille boka til å gløde.

Dette trykket, eller denne glansen er til stede også i de fleste av tekstene i Inghill Johansen nyste bok – selv om ordene her flyter i flere retninger.

I den innledende teksten som har fått tittelen «Samleplass» boltrer forfatteren seg blant stjerner og galakser, skriver om vindene på jorda, om vann og kretsløp før hun plasserer mennesket inn i denne verden av «utvidelser og sammentrekninger», av synlige og usynlige bevegelser. Inghill Johansen lar ordene føre seg hit og dit, krysser grenser og barrierer og dukker opp med overraskende «funn». Som når hun helt mot slutten av boka i den lille historien «Tusenårsstedet» forestiller seg mennesket om tusen år, et menneske som vil være mye hardere enn oss, ha et enklere blodsystem, kanskje ikke født med så mye inni seg som kan komme til skade.

Slike overraskende betraktninger kan dukke opp i boka til Inghill Johansen, som kanskje mer enn noe annet kan betegnes som nettopp det – en type frie refleksjoner, satt inn i et stramt, poetisk språk.