Dagsavisen.no / Kultur /

Den ønskede snåsaeffekten? 6 kommentarer

Akupunktur er en av disiplinene som har beveget seg fra alternativfeltet og inn i den etablerte behandlingen i løpet av de siste 25 årene. Foto: Scanpix/AFP

Ikke engang Snåsamannen forutså hvilken omfattende og opphetet debatt boken om hans virke skulle utløse. Men kanskje skal vi være glade for at den gjorde nettopp det.

Noen ganger skjer det merkelige sammentreff. Som at et kolikkbarn slutter å gråte på ett nøyaktig tidspunkt. Eller det at man i store deler av verden markerer at det er 150 år siden Charles Darwin ga ut sin banebrytende bok om artenes opprinnelse, samtidig som den norske debatten preges av nyåndelighet, konkurrerende verdensbilder og alternativ medisin.

Den siste uken har frontene tilspisset seg, etter det som lenge framstod som en godmodig kuriosadiskusjon om en trivelig bestefarskikkelse fra Distrikts-Norge som ble rikskjendis over natta, godt hjulpet av et pressekorps som var servilt, snarere enn kritisk. Men kritikken har vokst seg krassere, omtrent i samme takt som støtten i stadig større grad har kommet fra personer hvis definisjonsmakt gjør dem umulige å ignorere.

Det kan kanskje virke som om halve Norge ved håndspåleggelse er forandret til en alternativmesse i løpet av de siste par månedene. Men det stemmer ikke. For en MMI-undersøkelse allerede fra 2007 viste at nesten 50 prosent av Norges befolkning har benyttet seg av alternativ medisin på et eller annet tidspunkt. Flere hundre tusen mener at det gjorde dem bedre. Den eneste Snåsa-effekten både troende og tvilere kan enes om, er likevel at boken ser ut til å ha gitt flere mot til å stå fram og snakke om det.

Det er en god ting, for tallene viser at dette er et felt som sårt trenger offentlig belysning og debatt. Snåsamann-tilhenger Bjarne Håkon Hanssen, starter likevel i helt gal ende når han ikke er profesjonell nok til å la være å blande sine private erfaringer med sin rolle som landets helseminister. Som en rekke kommentatorer allerede har påpekt, Hansens utspill kan bidra til å legitimere en hel rekke aktører i en uoversiktlig bransje som utvilsomt er preget av kyniske profittjegere så vel som oppriktig troende. Og, enda verre, han kan bidra til å svekke tilliten til det offentlige helsevesenet.

En gruppe forskere i Tromsø derimot, gjør noe riktig når de nå systematisk går inn for å samle så mange eksempler som mulig på påståtte helbredelser utenfor skolemedisinen, for å se om det finnes kunnskap her som kan forskes videre på. Ikke fordi en minister, hundre tusen, eller 2,5 millioner nordmenn nødvendigvis har rett. Men fordi vi er tjent med å vite mer om pengestrømmen, metodene og interessentene i en industri som så mange benytter seg av.

Feltet man omtaler som alternativmedisin spenner vidt, fra massasje til telefonhealing, fra soneterapi til sjamanmedisin, og roper på bedre distinksjoner. Dessuten er grensene mellom alternative og anerkjente metoder flytende. I Sverige, men ikke i Norge, er naprapati en ordinær helsetjeneste, og det finnes en offentlig godkjent utdanning for dette. I Norge, men ikke i Sverige, er kiropraktikk autorisert. Mange hevder at begge deler først og fremst er et resultat av målrettet politisk arbeid fra de to yrkesgruppene i sine respektive land.

Klarer man ha to tanker i hodet, kan man kanskje oppnå å luke ut en del kvakksalvere samtidig som man åpner for muligheten til å tilføre skolemedisinen et og annet den kan trenge, ikke minst innenfor smertelindring og behandlingen av psykosomatiske lidelser. For ingen er motstandere av at folk skal få det bedre.

At flere av de omstridte behandlingene også virker, er heller ikke overraskende. For om tro ikke kan flytte fjell, så er det grundig vitenskapelig bevist at den kan dempe kroppens smerteimpulser til hjernen i like stor grad som medisiner, dersom troen er sterk nok. Selv om ordet placebo virker som en rød klut på dem som helst snakker om åndelighet, finnes det fremdeles store uutforskede områder når det gjelder hvordan disse mekanismene kan brukes til pasienters beste.

Men det bør skje innenfor vitenskapelige rammer. Ikke fordi vitenskapen alltid har rett. Den er i konstant bevegelse, og den vil sannsynligvis aldri klare å gjøre alle friske. Nettopp derfor er det viktig å beskytte mennesker i en desperat livssituasjon fra å investere store penger og mye håp i luftige garantier av typen «tror du bare nok, så blir du frisk».

Å ta et så stort og omfattende felt på alvor og få det fram i lyset, er dessuten den beste måten å beskytte den kunnskapen vi allerede har opparbeidet fra faren for å bli redusert til en relativ størrelse.