Dagsavisen.no / Kultur /

En ny souloppgang Skriv en kommentar

Raphael Saadiq opptrer på Cosmopolite i Oslo i dag. Konserten er utsolgt, men de som ikke har billett kan høre den direkte på NRK P3 kl. 18.03. Foto: Ylva Holm Torsteinson

Raphael Saadiq laget en av de aller beste platene i fjor. I dag opptrer den amerikanske soulhelten på Torshov.

«En tidsreise tilbake til klassisk soul», skrev vi her i avisa om Raphael Saadiqs «The Way I See It». Den ble kåret til en av fjorårets ti beste plater av et samlet norsk anmelderkorps. Nå er han i Oslo, som et av bare tre stopp i Europa, for å spille sanger fra albumet.

– Plata heter «The Way I See it» fordi det er musikken slik jeg har opplevd den. Alle disse sangene er kjærlighetsbrev til musikk jeg elsker, sier Raphael Saadiq, som ikke legger skjul på at plata er satt sammen av gamle ideer fra plateselskapet Motown.

Gode minner

– Lydteknikeren min og jeg ville utforske hvordan Motown-platene ble laget. Da vi først hadde begynt, bare fortsatte vi. Til slutt hadde vi et helt album, forklarer han.

«The Way I See It» kommer samtidig med at det er 50 år siden Motown startet, men dette er helt tilfeldig.

Det skal litt til å lage nye sanger som passer til den gode, gamle lyden, men mange mener at Raphael Saadiq har fått det til.

– Jeg lurer på hvordan de lagde så mange gode sanger den gangen. Jeg kan jo ikke konkurrere med dem. De gir meg så mange gode minner i hodet, så vakre farger. Jeg kan bare male mine egne farger i tillegg, sier han beskjedent.

– Jeg har alltid hatt all slags musikk rundt meg. Moren min hadde radioen på da vi kjørte til barnehagen, jeg husker vi hørte på «Everyday People» med Sly & The Family Stone. Jeg husker broren min sang «People Make The World Go Round» av The Stylistics, sier Saadiq, og spanderer åpningslinjene «trashman didn't get my trash today» i sin beste falsett over kafébordet. Hva mer kan man ønske seg en grå og kald formiddag?

– Stevie Wonder sa at han syntes det var godt at jeg ikke har dårlig hukommelse, sier Saadiq, som fikk Wonder selv til å spille munnspill på plata. Skal det være Motown, så skal det være.

Raphael Saadiqs største forbilde fra denne æraen er Eddie Kendricks fra gruppa The Temptations. Et av hans paradenummer var «Just My Imagination». I «Just One Kiss» dukker strykerarrangementet fra denne sangen opp igjen. Saadiq kan trygt si at dette ikke var hans påfunn, siden låten hans er arrangert av Paul Riser, som også sto bak selve «Just My Imagination» for nærmere 40 år siden. Han har også med seg Jack Ashford fra Motowns husband The Funk Brothers på plata.

En ny møteplass

I forbindelse med Barack Obamas seier i det amerikanske presidentvalget har den gamle soulmusikken blitt trukket fram som en viktig faktor i kampen for borgerrettighetene.

– Soulmusikken var så relevant. Den tok stilling. Sam Cooke med «A Change Is Gonna Come», James Brown med «Say It Loud I'm Black And Proud», men det var også mange hvite med i denne klampen. Bob Dylan skrev «Blowing In The Wind, som var sangen som fikk Sam Cooke til å lage «A Change Is Gonna Come». De hadde en jobb å gjøre, et stort ansvar, og banet vei for at vi kan gjøre alt vi gjør i dag. Vi skylder både dem og oss selv å være med på flere forandringer.

– Musikken til Motown var ikke eksplisitt politisk, men den hadde den samme effekten?

– Den ble ikke politisk før Edwin Starrs «War». Men musikken var laget med stor kjærlighet, den ga svarte mennesker et pusterom fra rasismen. Og den fikk hvite mennesker til å danse, og tenke «kanskje vi en gang kan møtes på de samme stedene?»