Dagsavisen.no / Kultur /
Kabarét om skeiv kjærlighet
Bitch Song Club er en skeiv kabaret om skeiv kjærlighet – på mer enn én måte.
«Bitch Song Club»
Etter idé av: Nina Borge
Regi: Line Rosvoll
Scenografi og dukker: Nina Borge
Tekst: Ellisiv Lindkvist
Musikalsk ansvarlig: Anders Rogg
Med: Karina Nielsen, Suzanne Paalgard, Espen Alknes, Kari-Ann Grønsund,
Anders rogg.
Oslo Nye Teater/Teaterkjeller’n
Teaterkjeller’n (kjellerlokalet til Centralteatret) er for anledningen omgjort til en lesbisk klubb. Veggene er dekket av bilder med skrifter som «Fullgrown Lesbian», «I like women» og «Lesbian? But of course». Alle malt med henvisninger til kjente motiver innen malerkunst og populærkultur. Publikum sitter delvis på stolrekker foran den lille scenen, og delvis ved restaurantbord lenger bak i lokalet. Lokalene gir assosiasjoner til show av typen man holdt på større hotell i Las Vegas. «Bitch Song Club» er symbolsk nok lagt til et kjellerlokale. Et lite undergrunnsshow.
Gay-gøy
Anders Rogg utkledd som dame, i en skikkelse som har visse likhetstrekk med Dame Edna, er kveldens pianist. Han/hun spiller til låtene, og mellom dem bedriver han/hun brodering. I likhet med det faktiske stedet vi befinner oss utspiller handlingen seg i en klubb. En lesbeklubb. Her er traktorlesba, pønkerlesba, femme-lesba, nylig-konvertert-lesba og emo-kid’en. Skuespillere og dukker spiller om hverandre, og vi presenteres for en allsidig gruppe. Handlingen er enkel: vi befinner oss i en bar hvor vi overhører klientellet og de ansattes samtaler og bekymringer en kveld – som også skal vise seg å være klubbens siste kveld før den må stenge på grunn av dårlig omsetning.
Ellisiv Lindkvist er dramatiker, forfatter, skribent og kulturredaktør i feministtidsskriftet Fett. Da kommer det heller ikke som en overraskelse at teksten hennes inneholder diskusjoner omkring kjønn og feminisme. Poenget med «Song Bitch Club» er ikke å etablere en ny lesbisk klubb. Snarere er kabaréten en framvisning av at lesbisk seksualitet ikke betyr at man utelukkende er lesbisk i ett og alt. Søken etter kjærlighet begrenser seg heller ikke til én seksualitetskategori, og forestillingen er både sår og morsom i sin behandling av karakterene og deres liv.
Skeiv
Forestillingen kan beskrives som en «skeiv kabarét» på mer enn én måte. Forestillingen handler på mange måter om det å være lesbisk – eller skeiv. Den tar for seg ulike stereotypier, leker med dem og gjør tidvis kjærlig narr av dem. Men også uttrykksmessig er forestillingen skeiv med sitt litt skranglete og skjøre uttrykk. Karakterene, og spesielt dukkene, er tidvis en tanke éndimensjonale. Men akkurat som forestillingen tematiserer søken etter kjærlighet, og da ikke bare kjærligheten – men kjærlighet i sin helhet, så er forestillingen også laget med den samme kjærligheten. En intens og lun forestilling har «Bitch Song Club» blitt.
